«At Jesus døde for ca. 1950 år siden og at han ikke «sto opp» igjen, må i dag hevdes å være en historisk fastslått kjensgjerning, ut fra elementære
historiske forskningsmetoder. I Dogmet om Jesus har jeg gitt en kritisk analyse av oppstandelses-dogmets bibelske grunnlag under tittelen «Hvorledes illusjonen om Jesu oppstandelse er blitt til» (s. 160 – 217). Jeg fastholder at
jeg der har levert historisk-vitenskapelig ugjendrivelige bevis mot postulatet. Hovedvekten har jeg lagt på andre og viktigere sider ved dogmets historiske bakgrunn enn beretningen om «den tomme grav», en detalj som ikke reiser noe stort
historisk problem.
Da jeg av en medarbeider i Dagbladet (intervju 9/5 1978) ble spurt: «Hvem fjernet liket?», svarte jeg at det antakelig var en av disiplene. At graven var tom – noe som er høyst
sannsynlig – har sin meget nærliggende forklaring som utelukker enhver nøktern spekulasjon om likets oppstandelse:
Det fremgår helt klart av kildene at Jesu disippel, Josef av Arimatea,
som hadde plassert den avdøde i den meget omtalte grav, hadde til hensikt å flytte liket så snart sabbatslovene ga adgang til det! Graven var å betrakte som midlertidig «fordi det var helgaften for jødene
og fordi graven var så nær» (Jh. 19:42, jfr. Mrk. 15:41 flg.). Natt til søndag, like etter at sabbaten var over, har følgelig Josef gjennomført sitt forsett og flyttet liket til et mer hensiktsmessig gravsted. Så
enkelt er det. – Om hvorledes oppstandelsestroen deretter har utviklet seg, se Dogmet om Jesus, s. 178 flg.
I siste utgave av boken «Historiens Jesus» (1978) går professor
dr. theol. Jacob Jervell omsider inn på oppstandelsesproblemet. Som et 16 år forsinket «svar» på mitt «memorandum til de teologiske fakulteter» om dette emne (Sannhet eller usannhet, 1962), må svaret
dessverre betegnes som ganske utilfredsstillende, ettersom Jervell omgår de avgjørende spørsmål. Når jeg nedenfor går noe utførlig inn på Jervells form for argumentasjon, er det dels fordi han for tiden er
den mest framtredende representant for universitetsteologene her til lands, dels fordi han henvender seg til det vanlige publikum og i kraft av sin akademiske posisjon direkte prøver å sette et vitenskapelig kvalitetsstempel på kristendommens
ledende trosdogme! Og forøvrig av følgende grunner:
Da jeg i 1962 (med skriftet Sannhet eller usannhet?) hadde invitert teologene til offentlig debatt om oppstandelses-postulatet, opptrådte
Jervell som min motpart. Det gjorde han ved å gjenta uten nærmere begrunnelse den påstand jeg nettopp hadde framholdt som umotivert, og etterlyst teologenes normale bevisførsel for (ibid. s. 7): at «forskeren mangler
kriterier til å avgjøre faktisiteten» ved NT’s oppstandelses-postulat (Jervell i kommentar til mitt skrift, Kirkebladet nr. 13 1962).
Etter dette forfulgte jeg saken ved som nevnt å
gi en utførlig kritisk analyse av postulatets bibelske grunnlag i min bok Dogmet om Jesus (1. utg. 1965). Der påviste jeg det uholdbare i Jervells og hans kollegers påstand om at «forskeren mangler kriterier» til å
kunne vurdere sannhetsgehalten i trosdogmet om Jesu oppstandelse. Jervell foretok nå en bemerkelsesverdig manøvre: Offentlighet om min kritikk måtte forhindres. Han benyttet sin stilling til – i en debatt hvor han selv var part –
å ramme motpartens framstilling med sensur! (Kfr. Dogmet om Jesus, 4. utg., notene 63, 62 a og 94, jfr. 95).
I sitt neste innlegg i debatten (ny utgave av Historiens Jesus) antyder Jervell
fremdeles ikke for sine lesere at hans hovedargument er imøtegått og tilbakevist på historisk-vitenskapelig grunnlag i kritikk som foreligger på det norske bokmarked. I ly av denne taushet forsterker han nå sine «vitenskapelige»
påstander og går til den uhørte ytterlighet å hevde at
«det er ikke mulig på historisk vitenskapelige premisser å betvile oppstandelsen» (ibid. s. 87, uthevet
av A.E.).
Hva er så Jervells bevisførsel for denne bombastiske påstand? Jo, følgende resonnement:
Det er – i følge Jervell –
ikke mulig å gi selv «en noenlunde rimelig psykologisk og religionshistorisk forklaring» på Jesu disiplers oppstandelsestro og dermed på kristendommens tilblivelse (s. 85). Årsaken til dette skal være at disse ikke
på forhånd forsto noe av hvilke farer Jesus hadde utsatt seg for ved sine angrep på sitt folks teologiske myndigheter og sin til sist provoserende opptreden i selve Jerusalem. Derfor kom – fremdeles iflg. Jervell – henrettelsen
av Jesus helt overraskende på dem. Disiplene hadde nemlig det syn på en slik skjebne at den «avslørte Jesus en gang for alle som en falsk Messias. Dermed hadde også Gud satt sitt stempel på ham og dømt ham»
(ibid.). På denne bakgrunn måtte også forestillingen om og opplevelsen av Jesu triumf ved oppstandelsen komme helt uforberedt på disiplene. Den kan derfor ikke – i følge Jervell – ha en subjektiv-psykologisk forklaring.
Det bristende grunnlag for denne argumentasjonen ligger klart i dagen. Jesus hadde ikke bare provosert de religiøse myndigheter i både lignelser og direkte angrep. Han hadde også flere ganger vært
utsatt for lynsjingsforsøk og måtte flykte fra forfølgere (jfr. Idékampen s. 239 – 245, Dogmet om Jesus, s. 178 – 79). Det er intet grunnlag for å betvile (som Jervell uten begrunnelse gjør,
s. 108) at Jesus, i tillegg til denne anskuelsesundervisning for disiplene, også direkte hadde forutsagt for dem den skjebne han ventet og fikk (Mrk. 8:31, 9:31, 10:33). Og hans faste tro på sin egen og deres oppstandelse og evige liv
var selve kjernen i hans evangelium. Her forelå nettopp en psykisk grundig forberedelse i disiplenes sinn på det som senere skjedde.
Er det forøvrig noe Jesus hadde anskueliggjort omhyggelig
for disiplene, så er det også nettopp at hans motstandere – med til sist overprestene i spissen – ikke på noen som helst måte var å betrakte som redskaper for «Gud». Til det kunne ikke «slanger og
ormeyngel» egne seg (Mt. 23:33). At myndighetenes dommer og henrettelser ikke måtte oppfattes som «Guds» egen dom over ofrene, hadde Jesus understreket (Lk. 13:1 flg.). Disiplene hadde fremfor alt henrettelsen av Johannes Døperen
i friskt minne: den hadde ikke fått Jesus til å redusere hans betydning, tvert om (Mt. 17:10 -13). Verken hans eller senere Jesu skjebne kunne de derfor oppfatte slik at det var «Gud» som hadde «dømt» dem,
tvert i mot. Menneskers vanskjebne på jorden var oppstandelses-troens primus motor. Jervell tillegger Jesu disipler en monistisk gudsoppfatning som på den tid bare hadde udelt tilslutning blant det jødiske presteskap, hans motstandere.
Det foreligger derfor intet grunnlag for å bestride at den første oppstandelsestro var blitt grundig psykisk forberedt i de troendes sinn. Enhver redelig forskning er henvist til å betrakte denne forberedelse
som troens årsak. Og det går på elementære forskningsmetoder løs når «liberale» teologer sjalter hele sen-jødedommens dualistiske mytologi og eskatologi ut av Jesu disiplers forestillingsverden».
15.09.2014
Andreas Edwien
-----------------------
Se forøvrig Edwiens artikkel i tidsskriftet Humanist nr. 4-5/81: "Jesus i nye klær".
http://home.online.no/~edwien/framarciontiljervell.cfm