Den norske kirkes Jesus-bekjennelse

Apostolikums forgudelse av Jesus var ukjent for apostlene, men ble tillagt dem av kirken 3-400 år etter deres død

Jeg har ved mange anledninger omtalt og sitert fra Andreas Edwiens viktigste bøker, som alle har som tema: 

 

Kirkens Jesus-apoteose om hans guddommelige overmenneskelighet, knyttet til teologien om hans fødsel, oppstandelse og himmelfart.

 

Edwien har gått gjennom alle relevante (kristne) postulater i kirkens lære og teologi. Han påviser at mennesket Jesus fra Nazareth står i en israelittisk-jødisk religionsutvikling, som utelukker enhver forestilling om "oppstandelse".

 

Siden påsken 2009 har vi i et memorandum - personlig adressert til kirkens ordinerte teologer og biskoper - som ufrivillige kirkemedlemmer stillet krav om at de nå gir en lett forståelig forklaring på hvordan de begrunner sine påstander om Jesu naturlovstridige brudd på lovene for menneskets fødsel og død. Disse påstander har de, så lenge de har vært prester i kirken, oppgitt som den eneste historisk-viteskapelig holdbare, og dermed forutsatt at de er solid og sikkert bevist.   

 

Edwien har påvist at ikke en eneste av Jesu apostler (presentert ved navn) i de synoptiske evangelier opptrer med noe som kan kalles vitneprov for at de personlig har møtt, sett og gjenkjent Jesus etter hans død og oppstandelse. Dette gjelder kirkens eldste kilder: Matteus, Markus og Lukas.

Den nærmeste som kommer en formodning om dette er Lukas, som er alene om å gjengi noe som kan kalles et "vitnesbyrd" fra en apostel, men han er ikke i stand til å la apostelen uttale dette. Lukas henviser til ikke-navngitte personer, og sier det slik: "Noen sa, det er sant at Jesus har stått opp. Han ble sett av Simon" (Peter).

Den neste som oppgir et navngitt øyenvitne blant apostlene er den ukjente forfatter av Johannes-evangeliet, skrevet omkring århundreskiftet (minst 20-30 år etter at Lukas nevnte Peter. I følge kildene har Peter selv aldri personlig uttalt seg til kildenes forfattere, men er blitt referert av dem).

Dette er selvfølgelig fundamentalt viktig. Man kan ikke bare henvise til at noen har sagt noe til noen, og så bygge verdens omkalfatrende begivenheter på dette. Et VITNE må fremstå som det det er og skal være: en pålitelig person som selv, med egne ord, har sagt at han har møtt, sett og gjenkjent det påstått "oppstandne" mennesket etter hans død og begravelse; de spektakulære begivenheter som omtales i kirkens bekjennelser skal angivelig totalt ha endret historiens gang og menneskehetes skjebne, som kirken påstår har dyptgående konsekvenser for ethvert menneskes evige liv.

 

Det må følgelig være selvsagt at kravet til dokumentasjon fra ansvarlige kirkeledere og kirkelærere for denne Jesus-teologien må stilles enormt høyt.

 

Enhver som drister seg til å tale om «Jesu oppstandelse», må holde klart at man med disse ord nødvendigvis må sikte til noe uhørt: et sensasjonelt brudd på naturens biologiske og fysiologiske lover for menneskelivet. At den historiske person, Jesus fra Nazareth, i unik motsetning til andre menneskers hittidige skjebne er stått opp av graven og har fortsatt å føre et objektivt identifiserbart liv etter døden, dvs. i form av den faktisk-legemlige eksistens, slik den var kjent i hans miljø.

 

KRAVET OM IDENTITET

 

Forholdet mellom en historisk Jesus og en "oppstanden" Jesus er med andre ord uoppgivelig. En «oppstanden» Jesus må ha helt de samme synspunkter og meninger som den historiske Jesus hadde for to tusen år siden. Han må ha helt det samme verdensbilde og gudsbilde, den samme oppfatning av historien og av menneskets plass og skjebne i den, som vi foran har gjennomgått. Alt dette hører jo til Jesu personlige, ja til hans legemlige identitet, idet det jo er basert på den kunnskap og de forestillinger han hadde tilegnet seg gjennom sine menneskelige normale sanseorganer.

 

Hvis ikke slik identitet består, foreligger det ingen «oppstandelse». Hvis den «nominative identitet» ikke foreligger, kan ikke denne person med elementær redelighet kalles «Jesus».

------------------------ 

 

Fundamentalt annerledes blir forholdet når den legemlige død inntrer. Under en fortsatt «sjelelig» eller åndelig eksistens UTEN legemlig identitet med den fysiske person fra jordelivet, vil det selvsagt være ganske uholdbart å karakterisere denne «sjel» eller «ånd» med de personlige kjennetegn og fremfor alt det NAVN mennesket hadde under sin legemlige eksistens. Vi kan nemlig klart konstatere at selve menneskets legemlig bestemte identitet etter døden forsvinner, går i rent fysisk oppløsning.

Selv om man her som Paulus – og med ham den kirkelige teologi i dag - ønsker å tale om et «forvandlet» legeme eller et såkalt «herlighetslegeme», så må en i alle fall kreve, for å unngå misbruk av et historisk navn, at det dreier seg om en fullt identifiserbar «versjon» av den historiske Jesus, en «kopi» som lar seg rent objektivt og sensorisk konstatere.

Kirkens postulater gjelder en ganske bestemt historisk person, og i følge kirkens lære en oppsiktsvekkende hendelse ved denne person, siden det kun gjelder ham og ingen annen. Fordi en naturlov gjelder alle, forutsettes med dette nettopp et radikalt brudd på disse lover.

«Oppstandelsen» knyttes til et bestemt navn, «Jesus», og det siktes derfor nødvendigvis til dette bestemte, individuelle og derfor historisk identifiserbare menneskes «oppstandelse», altså noe sensasjonelt enestående.

----------------------

 

Avsnittene som jeg nedenfor siterer, fra Andreas Edwiens dogmekritiske bok ("Dogmet om Jesus"), stiller det historiske sannhetsspørsmål i et klart lys.

Her vil jeg gjøre oppmerksom på at kirken innleder alle disse bekjennelser med å si "Jeg tror på..." osv. Dette er lagt til av kirken på et sent tidspunkt. Det står ikke i det latinske grunnspråks innledninger fra oldtiden og senere. Der går tekstene ut på å fastslå kirkens påstander at Gud Fader har skapt himmel og jord, at Jesus var Guds eneste Sønn, og at han ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria...Disse direkte påstandene går igjen i de fleste øvrige bekjennelser.

Disse kan leses nærmere her: http://www.kirken.no/index.cfm?event=doLink&nodeID=5401 ("Den apostoliske trosbekjennelse").

 

Begrepet "tro" i forbindelse med postulatene om Jesu "oppstandelse" har selvsagt bare legitim verdi i følgende betydning: Å ANTA, FORMODE ("tro") at Jesus er legemlig stått opp etter at han var død.

En slik antakelse eller formodning OM ET RENT HISTORISK OBJEKT kan naturligvis ikke søke tilflukt til det "irrasjonelle" trosplan, men må legitimere seg i den objektive verden hvor dette objekt hevdes å ha befunnet seg, og som er underlagt historiens og naturens lover.  

En antakelse eller tro av denne art hører ikke hjemme som slutning av objektiv historisk forskning. Forskningsresultater som påstår at Jesus er stått opp legemlig etter sin død, er så grundig gjennom kritisert av seriøs vitenskapelig arbeide med dem, at slike påstander med krav på elementær tilregnelighet og redelighet bare kan presenteres ved fremleggelse av bevis for at det ikke er mulig å gi noen lovmessig forklaring på postulatets grunnlag. 

Også dette punkt holder kirken i sin bekjennelse tilstrekkelig klart, når den med intern konsekvens sier:

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår herre, SOM BLE (qui est) "unnfanget ved den hellige ånd, født av jomfru Maria... korsfestet, død og begravet, sto opp fra de døde tredje dag". Som man ser, dreier det seg her om RELATIVSETNINGER til "Jesus Kristus", altså om FAKTISKE PÅSTANDER, og IKKE om kompliment til "troen".

Dette understrekes ytterligere ved at de leddene som uttrykker en fysisk-legemlig oppstandelse (som resulterte i påstanden om også en naturstridig fødsel), i Apostolikum er SIDESTILLET MED FAKTISKE HISTORISKE HENDELSER SOM INGEN HISTORIKER VIL BESTRIDE, nemlig at Jesus ble "korsfestet, døde og ble begravet" og at dette skjedde på Pontius Pilatus' tid. Like lite som noen vil finne på å uttale sin "tro på" disse historisk ubestridelige utsagn - normalt uttaler man ikke "tro på" aksepterte HISTORISKE HENDELSER - like klart er det at Apostolikum betrakter satsene om jomfrufødsel og oppstandelse som LIKESTILTE LEDD med disse historisk sikre, objektive hendelser, og derfor anser dem for like faktiske som dem.

Dette viser at allerede de som for nærmere to tusen år siden formulerte bekjennelsen, var fullt klar over det som i dag av forståelige grunner forsøkes tåkelagt, nemlig at det ikke dreier seg om "trosspørsmål", men om blotte postulater på det rent faktisk-historiske plan. Derfor KAN DE IKKE UNNDRAS FORSKNINGENS KOMPETANSE, med sitt her uunngåelige resultat.

 

KIRKEN FREMSETTER ALTSÅ HER IKKE SUBJEKTIVE TROSUTSAGN, MEN KONKRETE OBJEKTIVE PÅSTANDER OM EKLATANTE BRUDD PÅ DE FYSIOLOGISKE LOVER FOR MENNESKELIVET. DERFOR MÅ DEN STÅ RENT OBJEKTIVT TIL ANSVAR FOR DET DEN HER SIER.

 

(Alt som er sagt ovenfor kan leserne supplere fra samtlige fem utgaver av Edwiens bok "Dogmet om Jesus", Pax Forlag 1965 - 1995. Kapitlet heter: "Hvorledes illusjonen om Jesu oppstandelse er blitt til").

 

------------------------------

 

Boken tar opp og går grundig inn i argumentasjonen når det gjelder alle de spørsmål som reises i tilknytning til de sentrale påstandene ("dogmene") om Jesu grunnleggende brudd på naturlovene for menneskenes liv på jorden.

Det gjelder kirkens påstander om Jesu fødsel uten en menneskelig fars medvirkning, og det gjelder de to påstandene om hans oppstandelse etter sin død og begravelse OG hans oppstigning til himmelen i strid med tyngdeloven.

Enhver ordinert prest/teolog i Den norske kirke som påstår å kunne bevise at disse brudd på fundamentale naturlover har funnet sted, skal i tillegg til disse bevis også klart og tydelig dokumentere HVOR den "oppstandne" i dag befinner seg i sin menneskelige og gjenkjennelige identitet. For dette blir nødvendigvis en absolutt betingelse for at kirken og dens teologer kan fortsette å uttale i sine bekjennelser at han "skal komme igjen for å dømme levende og døde".

-------------------

 

Hvis Den norske kirke i sine offisielle bekjennelser akter å gjenta disse påstander om enestående brudd på lovene for menneskelivet, bør det være en selvfølge at den tilføyer en klar opplysning om at påstandene I DAG BLIR MOTSAGT AV SERIØS HISTORISK OG NATURVITENSKAPELIG FORSKNING.

Det er grunn til å anta at disse forskningsresultater (uoffisielt) også blir akseptert av en stor del - muligens et flertall - av Den norske kirkes biskoper og ordinerte teologer i dag. Spørsmålene er så viktige at de bør tas opp til offentlig debatt under kirkens eget tak.

Alminnelige menneskelige hensyn tilsier at den gruppe kirkemedlemmer som hevder disse påstander i sin "Guds" navn ikke med rimelighet overfor andre kirkemedlemmer, som tar avstand fra påstandene, kan fortsette å la presteskapet diktere dem hva de skal tro og mene.

Med andre ord: påstandene er så utfordrende for en stor del av de kirkemedlemmer som har vært tause om dette - fordi de ikke har hatt lov til å ytre seg om dem - at påstandene reiser så alvorlige problemer at de nå umiddelbart bør tas opp til debatt om holdbarheten på kirkens egne møter, ved de såkalte "gudstjenester".

------------------ 

15 04 2013 (revidert 03.05.2013)

G. Ullestad