HVILKET FOLK? HVILKEN KIRKE?
Er kirkens "folk" identisk med "Guds folk", som angivelig består av døpte og sanne
troende, eller er de hvem som helst?
Vi vet at "de helliges samfunn" (jf. Den apostoliske bekjennelse) er et eksklusivt religiøs-sjelelig fellesskap. Gjennom dåpsvannet
og "Kristi blod" betrakter de kristen-troende seg som renset og syndfrie, gjenskapt til et "nytt liv i Kristus".
Dåpen og troen er uløselig sammenbundet i luthersk teologi og antropologi. "Tro" i kirke-kristen betydning er alltid Kristus-tro. De kristne er Kristus-troende. Som sådan mener de seg utvalgt til frelse
og evig salighet (motsatt er den vantro bestemt til evigvarende torturstraff, fysisk pine i følge Jesu lære og forkynnelse i kirkens autoriserte evangelieskrifter).
I alle sammenhenger hvor det kristne tros-begrepet opptrer må slik presisering og avgrensning foretas. Da vil det bli tydeliggjort at Den norske kirkes "folk" skrumper inn
til den innerste lille sirkel av aktivt troende Kristus-dyrkere og gudstjeneste-deltakere.
Kirkens dilemma i dag er at majoriteten av medlemmene er (spebarns)døpte ikke-troende (dvs. de
har ingen Kristus-tro).
Som det finnes sanne troende finnes visstnok også en sann kirke. Slike begreper utelukker folke-betegnelsen i alle dens betydninger
fordi de tvert om understreker det ekskluderende og sekteriske ved samfunnet av "de hellige".
Majoriteten av kirkemedlemmene ønsker åpenbart ikke å "kristnes", dvs. de ønsker ikke å tilhøre dette eksklusive, rene samfunnet av "de hellige" (Kristus-troende). Mange passive kirkemedlemmer går heller ikke til nattverd av den enkle grunn at dette ritualet byr dem i mot, hvilket
er en sunn og naturlig reaksjon.
Presteforeningens generalforsamling utga i 1984 et spesialnummer: Med
kall fra Gud og kirken. Skriftet viser hvor problematisk begrepet "folkekirke" og folkekirke-tanken har vært (og fortsatt er) for kirkens ansvarlige autoriteter. Jeg siterer nedenfor noen uttalelser fra dette skriftet
(uthevingene er mine):
Folkekirken er "folkemiljø og kulturarv sammen med evangelisk arv". Den oppvoksende slekt
"får
mulighet til å vokse seg inn i kirken fra to kanter. I og med dåpen hører den med i de helliges samfunn. Dette danner grunnlaget for den senere subjektive tilegnelse av de kristne sannheter, etterhvert som den unge vokser opp... En "kirke
for folket" vil for Luther si: en kirke som gjennom en solid, men folkelig undervisning i troen tar sikte på å kristne folket... Den dualisme vi finner i det lutherske kirkebegrep er av en helt annen art enn idealismens
skille mellom ånd og institusjon, frivillighet og organisasjon. Skillet går mellom sannhet og løgn, tro og vantro, fariseisme og kristendom, Kristi evangelium og et forvrengt evangelium... Skillet mellom den falske og den sanne
kirke kan heller ikke trekkes på det institusjonelle plan (...)
Men det prinsipielle skillet mellom en sann og falsk kirke er naturligvis grunnleggende for et bibelsk-reformatorisk kirkesyn: "Helt
fra begynnelsen har det vært to slags kirker i verden", sier Luther, "slik det også er to slags sæd: slangens sæd og kvinnens sæd, som ligger i strid med hverandre... Og slik vil det være til den siste dag".
Skillet mellom "en sann og falsk kirke" omtales som en evig strid, fra begynnelsen til enden:
"Kain og Abel, Ismael og Isak, Esau og Jakob, Guds kirke og
djevelens. Talløse er de forsøk som er blitt gjort for å bort-organisere problemet. Men det lar seg ikke gjøre å bli kvitt denne skyggen. Vi kjenner lignelsen om ugresset og det gode korn... Kirken i egentlig
forstand, kirken selv er i følge bekjennelsesskriftene ikke "alle døpte", men de "i sannhet troende" døpte (Confessio Augustana art. 8). Og det er dog et poeng for bekjennelsesskriftene å fastholde at det finnes noe slikt som "kirken i egentlig forstand". Kirken er Åndens verk ved nådens midler, den forsamling som følger Åndens kall og lar seg samle,
opplyse og helliggjøre (jf. forklaringene til 3. art. i katekismen".
"Nåden kommer bokstavlig talt forut for troen. Individet våkner opp i et rom hvor Guds nåde er virksom før individet har foretatt seg noe. Og ingen bit av landet utenfor kallets rekkevidde, ingen borger uten tilbud om tilhørighet. I hver bygd et klokketårn
med budskapet om "syndenes förlatelse til alla på denne av socken-gränser inrutande mark".
(sitat slutt)
-----------------------
I samsvar med evangelisk-luthersk lære betraktes "folket" som uselvstendige, hjelpeløse og passive mottakere, helt fra spebarnsalder til moden og høyt tilårskommen alder.
Autoritetsbehovet blir tidlig innprentet. Mange forlater aldri sin "barnelærdom". Det kirken trenger er et passivt og umyndiggjort folk som lydig og knelende "tar i mot" troen, nåden og frelsen...
Opp mot demokratiske samfunnsordninger og borgernes etisk-rettslige ansvarlighet stilles den allmektige fadergudens barmhjertighet og "nåde", som mennesket er hjelpeløst utlevert: "Se i nåde til
meg arme, syndige menneske".
Mennesket må "reddes", men nøyaktig hva det skal "reddes fra" blir i våre dagers utflytende liberalteologiske tale vanskeligere og vanskeligere
å begripe. Men den som våger å avvise "troen", "nåden", "frelsen", "gaven" som blir tilbudt av kirkens mektige presteskap (og som skal garantere for borgerskap i himmelriket) blir med ett stilt ansvarlig
- og følgelig betraktet som skyldig i sin fremtidige vanskjebne i himmelrikets avdeling: torturkammeret.
Ansvarlighet medfører altså trusler om
evigvarende straff! Rasjonalitet, kritisk refleksjon, selvstendighet (autonomi) og aktiv stillingstaken - noen av demokratiets grunnsteiner - er for kirken menneskeslektens forbannelse: en "grunnskade" i mennesket og dets gudsforhold, selve
arvesynden!
Myndige ansvarlige mennesker trenger ingen "nåde", ingen Herre eller himmelsk farsfigur. Men den som forlater "barnestadiet", dvs. den passive, avhengige og hjelpeløst
mottakende posisjon, blir i følge kirkens teologi stilt under den kristne Fadergudens "vrede og dom".
Vi kan regne med at majoriteten av kirkens "folk" (de nominelle medlemmene) befinner
seg i denne situasjon, definert i kirkens egne autoriserte skrifter som "fordømte" (likestilt med "djevlene"), og følgelig fratatt sitt menneskeverd.
Begrepene synd - ondskap - nåde er grunnleggende for å forstå Den norske kirkes heslige menneskesyn.
I boken Dåpssamtalen (Dag S. Wisløff, Verbum 1984) kan vi lese følgende:
"Den kristne tro er ingen medfødt
egenskap hos oss. Heller ikke er den en ideologi eller livsfilosofi som naturlig vokser fram ved personlighetens modning og vekst. Den kristne tro er Herrens verk! Den kommer fra ham, gitt ved nådemidlene.
Forutsetningen for tro ligger dermed ikke i menneskers personlighet, men i menneskers mulighet til å bli møtt av Guds Ord, dåpen og nattverden. I dåpen møter barnet den nåde
som gir full delaktighet i frelsen. Da tilsies barnet at: "Den allmektige Gud har nå gitt deg sin Hellige Ånd, gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet." Troen skapes i dåpen. Den forlater seg på troens nådegave.
Troen utleverer oss til dåpens ord og løfte. I denne forstand hører dåpen sammen med troen. Troen oppstår ved Åndens gjerning gjennom forkynnelsen av Kristi ord (...)
Blant
troende står ikke kirkens lære like sterkt. Mange har vanskelig for å svare for seg om hva dåpen virkelig betyr. I vår kristne tradisjon er sakramentsynet svakt. Vekten ligger på den subjektive tilegnelsen av evangeliet
og en rekke bestemte ytringsformer for den sanne tro.
I dåpssamtalen kan vi få vist at troen er knyttet til dåpen. I den er vi helt
og holdent utlevert til Guds frelseshandling i Kristus. På grunn av min dåp kan jeg tro fullt og fast: Kristus døde og oppsto for meg! Dåpen er i seg selv fullstendig og redder meg fra
syndens og dødens verden. Intet kan legges til eller trekkes fra dåpen som det fullbrakte frelsesverk gitt til barnet. Troen lever resten av livet i denne tillit: Det er fullbrakt! Derfor får jeg bli hos Kristus når
jeg vokser opp. Så lite som et sennepsfrø, et frø som må dø for å leve.
Troen er altså ikke en indre kraft i mennesket
som man kan eie mer eller mindre av, ja så meget at man kan utrette mirakler. Det gjelder å gjøre klart at tro i Det nye testamente er å være utlevert til Kristus,
den hjelpeløses fullstendige avhengighet av ham. Troen er intet i seg selv annet enn den tomme hånd som lar seg gripe av redningsmannen. Troen består i å være utlevert til
Guds nåde. I den forstand har barnet tro og voksne kan bare ha den når vi omvender oss og blir som barn".
(sitat slutt)
La meg også
sitere fra skriftet Dåp, nattverd og embete (Limadokumentet, Verbum Forlag (Andaktsbokselskapet), 1983). Jeg gjør oppmerksom på at dette skriftet har stor autoritet i Den norske
kirke, hvilket fremgår av "vaskeseddelen": Limadokumentet markerer en økumenisk begivenhet. Den er utarbeidet av Kirkenes Verdensråds kommisjon for tro og kirkeordning, og representerer den teologiske tilnærmingen som er oppnådd
etter over femti år med studier og konsultasjoner.
Jeg siterer:
"Kristen dåp har
sin grunn i den gjerning Jesus fra Nasaret utførte, hans død og hans oppstandelse. Dåpen er innlemmelse i Kristus, vår korsfestede og oppstandne Herre. Den er også inngangen til den
nye pakten mellom Gud og hans folk.
Dåpen er en gave fra Gud, og den utføres i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn... Dåpen er tegnet på det nye livet som gis
ved Jesus Kristus. Den forener den døpte med Kristus og med hans folk... Dåp betyr å få del i Jesu Kristi liv, død og oppstandelse... Dåpen, som gir kristne del i det mysteriet
som Jesu død og oppstandelse er, innebærer syndsbekjennelse og hjertets omvendelse...
Den Hellige Ånd arbeider i et menneskes liv før, under og etter dåpshandlingen. Det er den samme
ånden som åpenbarte Jesus som Guds sønn og som utrustet og forente disiplene på pinsedagen. Gud gir alle døpte Den Hellige Ånds salvelse og løfte. Han setter sitt segl på dem og gir dem Ånden, som er
et pant på den arven de har som Guds barn... Dåpen er et tegn og et segl på vårt felles disippelkår når den utføres i lydighet mot vår Herre. Gjennom dåpen
settes de kristne inn i et fellesskap med Kristus, med hverandre og med kirken til alle tider og alle steder.
Vår felles dåp som forener oss med Kristus
i troen, er altså et grunnleggende enhetsbånd. Vi er ett folk, og vi er kalt til å bekjenne og tjene én Herre, i lokalsamfunnet så vel som i verden som helhet... Dåpen er både Guds gave og vårt
menneskelige svar på denne gaven. Den ser fram mot at vi blir modne og når den fulle vekst, og får hele Kristi fylde...
Dåpen er ikke bare en engangserfaring,
men en livslang vekst i Kristus. De døpte er kalt til å gjenspeile Herrens herlighet i det de blir forvandlet ved Den Hellige Ånds kraft til
det samme bildet, fra herlighet til herlighet... Under dåpsseremonien bør den symbolske betydningen av vannet tas alvorlig og ikke nedvurderes. Full neddykking kan være et levende uttrykk for at den kristne gjennom dåpen har
del i Kristi død, begravelse og oppstandelse.
Innen enkelte teologiske tradisjoner peker bruken av vann, med alle sine positive hentydninger til liv og velsignelse, hen på sammenhengen mellom den gamle
og den nye skapning. Slik avdekkes den betydningen dåpen har, ikke bare for mennesker, men for hele kosmos..."
----------------------------
Spørsmålet som naturlig melder seg er om foreldre som bærer sine barn til dåpen er klar over hvilke spesielle (omfattende) religiøs-kristne forestillinger - menneskesyn
- de innvier sine forsvarsløse og intetanende barn til. At barnet får navn, blir ikke nevnt i skriftene ovenfor. Navngiving er helt uten betydning i dåpsseremonien, sett fra kirkens synspunkt.
(Det
jeg har sitert ovenfor inneholder utvilsomt en del gjentakelser som noen lesere kanskje vil finne unødvendig, men stadige gjentakelser har jo aldri vært betraktet som overflødig i kirkens og den teologis historie
og tradisjon gjennom 1700 år. Kirkens gjentakelser er ikke blitt mindre viktige, etter at Den norske (stats)kirke har opphevet noen grunnlovsbestemmelser).
KIRKELIG
INDOKTRINERING
I likhet med majoriteten av det norske folk er vi ufrivillig (inndøpte) medlemmer av Den norske kirke, dvs. vi er medlemmer fordi
vi er blitt pålagt medlemskap av kirken og staten i fellesskap, ved grunnlovsbestemmelser. Vi har gjennomgått hele grunnskolens indoktrinering, slik den har foreligget og fremdeles foreligger. På denne basis betrakter Den norske kirke
og den norske stat oss for å være medlemmer av kirken, så lenge vi ikke aktivt har meldt oss ut.
Vi har fulgt den regel at vi ikke finner det naturlig å melde oss ut av en institusjon vi
aldri med vitende og vilje har meldt oss inn i. Årsaken skulle være klar, nemlig at vi gjennom den "kristelige" oppdragelse har gjennomgått en ganske kompakt indoktrinering i kirkens lære, teologi og konfesjon.
Vi har bl.a.vært pålagt å gjenta Den apostoliske bekjennelse som vår egen bekjennende erklæring til den kristne lære,
teologi og livssyn generelt. Mange av oss har på dette grunnlag også latt oss konfirmere til så og si vårt fremtidige livssyn som voksne, selv om det normalt har gått 3 - 5 år før
vi har forlatt vårt såkalte "mindreårige" stadium i livet. Derfor har det selvsagt ikke vært noen løsning for oss å melde oss ut av en kultur og ideologi (et syn på verden og tilværelsen i sin totalitet),
men i stedet er det for oss blitt en alvorlig oppgave å trenge til bunns i selve det historisk-faktiske og etiske grunnlag for vårt lands lands "offentlige religion", "Folkekirken", eller "statsbudsjettkirken" (slik Den norske kirkes kvinnelige preses uttalte det i en selsom kronikk i Aftenposten 7/3-12).
Kirkens
preses, Helga H. Byfuglien, glatter over det nedarvede ideologiske grunnlaget kirken hviler på. Kirkeledelsen har derimot forlangt 25 mill. i en "informasjonskampanje"
som skal ha til hensikt å sementere og videreføre den kristne (evangelisk-lutherske) teologi i kjente og vante former. Vi finner få initiativ til teologisk fornyelse, hvor kirkemedlemmene (i demokratisk ånd) oppmuntres
til å argumentere kritisk på etisk, historisk og naturvitenskapelig grunnlag. Regner biskopene folk flest for å være umyndiggjort fremdeles - som den lydige "fåreflokk" geistligheten alltid
har ønsket seg?
Byfuglien opptrer som "sekretær" for bispekollegiet. Hun har ingen spesiell interesse i å ta noen ledende eller styrende hånd over den teologiske utvikling. Når preses
ikke tar fatt i bispekollegiets forhold til teologien, som har bestått urørlig og uforanderlig i ca. 1700 år, står vi overfor et styrende organ som bare administrerer oldtidens og den "konstantiske"
romerkirkens vedtak (jf. Den nicænske bekjennelse, år 325). Det er altså ingen reell reform eller fornyelse vi står overfor, ingen forandring i det vesentlige.
Kosmetiske
endringer på overflaten skaper ingen "folkekirke". Man sjonglerer bare med språket, med ord som tilsynelatende skiller mellom stat og kirke, men som i realiteten vedlikeholder det "hjertelige" og formalistiske forhold mellom disse
to maktinstitusjoner. Dette vil klart komme i strid med de forventningermange kirkemedlemmer har hatt når det gjelder forholdet mellom kirke og stat.
Leder av Kirkerådet var
ikke snauere enn at han til en avis uttalte følgende: "Det er staten sitt ansvar å betale for at nordmenn får religion og livssyn inn i livet sitt...Det er statens plikt å finansiere religiøs aktivitet".
Slike oppsiktsvekkende utsagn fra øverste kirkelig hold demonstrerer kirkens tette forbindelse med stats- og herskermakt gjennom årtusener, først gjennom katolsk kristendom, så
gjennom 500 år med luthersk-protestantisk kristendomstype i vårt land. Så tett er forholdet at ansvarsfordeling og avgrensning blir umulig å definere.
Staten har selvsagt ingen plikt til å yte tilskudd til religiøse samfunn. Den har påtatt seg slike forpliktelser ut fra sedvane og årtusen lang tradisjon.
Et skille mellom stat og kirke vil nettopp avsløre misforholdet mellom kirkens offisielle teologi OG storparten av dens medlemmers faktiske forhold til denne teologi. Det synes som om Den
norske kirke ikke klarer å "tenke" gjennom sitt teologisk-ideologiske grunnlag uten finansielle ressurser fra staten. For å kunne videreføres som "en landsdekkende folkekirke" (hva nå det er for noe rart) er
Den norske kirke avhengig av at staten bevilger ressurser til "trosopplæring".
"STATSKIRKE LIGHT"
Dette er en formulering flere har brukt om kirkens status etter grunnlovsendringene. I den skammelige § 16 er forslaget til ny ordlyd formulert slik:
"Den norske kirke, en evangelisk-luthersk,
forbliver Norges Folkekirke og understøttes som sådan av Staten".
Man får inntrykk av at denne skandaløse paragrafen bevisst er blitt holdt "skjult" for almenheten
(folket). Våre toneangivende medier har vært påfallende tause og servile. De opptrer i flokk som kirkemaktens klakører og lakeier. Det er i sannhet et besynderlig demokrati vi lever i når grunnlovsendringer kan
pågå uten offentlig debatt i den presse som påberoper seg uavhengighet og hevder at dens viktigste oppgave er å informere og drive kritisk undersøkende journalistikk.
Aftenpostens leder 6. aug. 2012 oppfordrer til "en grundig grunnlovsdebatt", men nevner ikke § 2 og § 16. Leder i grunnlovsutvalget, luthersk teolog og Høyremann Inge Lønning, sier ganske generelt til
Aftenposten at det har vært vanskelig å få til en offentlig debatt, og at "den labre interessen er et tegn på at vi har det godt og bekymringsløst".
Vi må
spørre hvilke initiativ grunnlovsutvalgets leder og øvrige medlemmer har foretatt for å informere almenheten saklig og grundig om sitt arbeid. Grunnleggende
for meningsdannelse og offentlig debatt i et demokrati er at samfunnets borgere får tilgang til relevant og kvalifisert KUNNSKAP.
De faktiske realiteter peker mot en
annen årsaksforklaring enn den Inge Lønning oppgir. De mange engasjerte religions- og kristendomsdebatter på avisenes nettsider viser snarere at politikere, teologer og redaktører ikke tar på
alvor "folkets" genuine interesse for religionsspørsmål, og i særdeleshet for statskirke-problematikken.
Alle avisredaksjoner har anledning til
å invitere eksterne fagfolk og forskere, som jurister, samfunnsvitere, (religions)historikere, kirkekritikere og fagteologer til seriøs og opplysende meningsutveksling. Hvorfor gjør de ikke dette?
Å skifte ut ordet "Statskirke" med "Folkekirke" har ikke endret en tøddel eller bokstav i kirkens nedarvede bekjennelsessgrunnlag. Ingen medier har såvidt jeg vet informert "folket"
(den norske statens borgere) om tankeinnholdet i Confessio Augustana: "Folkekirkens" teologisk-ideologiske grunnlag.
Mange forstår nok også at
en kirke som "understøttes" av Staten ikke er selvstendig. Staten er selvsagt ikke konfesjonsfri så lenge den finansierer Den norske kirkes evangelisk-lutherske trosopplæring,
presteutdannelsen OG prestenes lønninger.
(Jfr. mektig pressemann og tidligere Kirkerådsleder Thor Bjarne Bores innlegg på Verdidebatt 2/5-12: Folkekirkens fremtid. Thor Bjarne Bores kirkelige og journalistiske karriere finner vi interessante opplysninger om på norsk Wikipedia).
Det er velkjent teologisk ordkløveri
som skiller den nye paragrafen fra den forrige. En "kristen arv" (§ 2) som bygger på (en) evangelisk-luthersk lære må nødvendigvis komme i den skarpeste motsetning til humanistisk etikk. Den såkalte
"Verdiparagrafen" (§ 2) innebærer at Grunnloven sidestiller to gjensidig utelukkende samfunnssystemer og verdisyn: diktatur og demokrati. Å
sammenstille en autoritær, doktrinær kirkelig ideologi med humanistiske verdier - uten offentlig debatt - betyr at vårt demokrati befinner seg i dyp og alvorlig krise.
Det finnes ingen
"Folkekirke" der hvor "folket" er pålagt å bøye seg i lydighet for (udiskutable) dogmer og postulater fra oldtidens keiserlige diktatur.
I Vårt Land 16. mai kunne vi lese at stortingspolitikere og kirkeledere avviser at Norge avkristnes. Høyres medlem i Stortingets kirkekomite sier det slik: "Vi fjerner ikke Jesus eller
kristendommen fra Grunnloven. Det som kan sies er at vi fjerner Martin Luther LITT ved den nye formuleringen i paragraf 2..."
Kirkerådsleder Svein Arne Lindø sier til Vårt
Land: "Norges kristne forankring blir LIKE STERK med den nye formuleringen som av den nåværende formuleringen i paragraf 2".
Mange av oss vet at det er (lutherske) teologer
som i hovedsak har frembrakt den meget pinlige og uryddige kirkepolitiske situasjon vi står overfor i dag. Noen aktuelle navn: Trond Bakkevig,
Inge Lønning og Sturla Stålsett. Sistnevnte, TF-teolog og sønn av tidligere Oslo-biskop, leder et regjeringsoppnevnt religionsutvalg
som i (mistenkelig) liten grad har informert offentligheten om hvilke problemstillinger og diskusjoner de fører internt i utvalget.
Nestleder i utvalget er fagsjef i Human-Etisk
Forbund OG leder av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (Religionsutvalgets innstilling skal angivelig leveres regjeringen innen utløpet av 2012).
(En kuriositet: tidligere
Oslo-biskop, Gunnar Stålsett, er en av dem som har frontet ønsket om å gjøre krigsskueplassen Stiklestad til et senter for religionsdialog).
Fravær av debatt om hva "den kristne arv" egentlig betyr er ganske gjennomgående i våre offentlige medier. Det teologiske fakultetet ("liberalkristendommen") har ikke prestert mye tankevirksomhet om saken,
selv om de har lett adgang til avisspaltene. Det har heller ikke Human-Etisk Forbund. Mens øvrige papiraviser og tidsskrifter forholder seg pinlig taust om tankegodset i kirkens autoriserte, offisielle bekjennelse
og teologi, har den kristelige avisen Vårt Land publisert mange reportasjer/artikler hvor Arbeiderparti-politikere lar seg intervjue om sitt nære forhold til kirken. Den klamme nærhet og samforståelse
mellom Arbeiderpartiet (eller deler av partiet) og Den norske kirke bør "folket" følge med stor årvåkenhet.
En lokal kirkeleder uttalte
til Vårt Land at det ikke er så viktig hvem som utnevner biskoper, men at de kommunale bevilgninger blir opprettholdt. Ja, vi har jo forstått at det er kirkens økonomi som er viktig, ikke innholdet. Det
trengs mye penger og store bevilgninger for å opprettholde Den norske kirkes enorme byråkrati, som eser ut i alle retninger.
Det er ofte språket som avslører kirkens ideologisk-politiske ambisjoner.
Dess større etisk-åndelig fattigdom i Den norske kirke, desto sterkere blir vekten lagt på fysiske strukturer, byråkrati, liturgisk kosmetikk, symbolikk og ritualisme. Det kan virke som om det er de
ytre former som skal redde Den norske kirke. Kanskje er det derfor den nå tar opp i seg stadig flere katolske elementer?
I den kristelige
dagsavisen Vårt Land har vi den senere tid møtt stigende og bemerkelsesverdig interesse og aksept for både Maria-statuer, helgener og relikvier. Reportasjer om toppolitikere og regjeringsmedlemmer
som hyller pilegrimstradisjonen, og som selv foretar pilegrimsvandringer, har fylt denne avisens spalter i en årrekke (uten vesentlige motforestillinger fra noe hold).
KIRKE-KRISTENDOMMENS EKSTREMISME
Noen motstandere av statskirke-reformen ("statskirkeforliket") har uttrykt frykt for at ekstremistiske
grupper skal gjøre seg sterkere gjeldende. Frykten er høyst reell. Men de "glemmer" at ekstremismen har vært til stede gjennom hele kirkens historie og teologi.
Noe mer ekstremistisk enn
Martin Luthers teologi og antropologi i skriftet Confessio Augustana kan vanskelig tenkes. Luthersk-evangelisk lære (verdensbilde, gudsbilde, samfunnssyn, historiesyn og
menneskesyn) har i ca. 500 år gjennomsyret ikke bare vårt offisielt kristne samfunn - statsforfatningen og offentlige institusjoner - men menneskers livsløp fra vugge til grav.
Det
er vanskelig å finne noen etisk høyverdig tanke i dette skriftet.
"Kristendom er Jesus-forgudelse og Kristus-dyrkelse, hvor Jesus står som
den formelt ufeilbarlige autoritet. Det betyr at kristendommen først og fremst er en teologi, ikke en etikk. Det er de teologiske forestillinger og læresatser, ikke de etiske normer, som karakteriserer
kristendommen".
(Andreas Edwien: Er kristendommen en fare for verdensfreden? 1977/1986)
Den
norske kirke holder i dag fast på at den skal være "bekjennende og misjonerende". Det betyr at kirkens imperialisme, uhyrlige voldsdualisme og perverterte menneskesyn opprettholdes, slik det kommer til uttrykk
i Confessio Augustana.
Vi må stille spørsmålet: hvem har ANSVARET for at Den norske kirkes viktigste (konfesjonelle) bekjennelse
ikke er blitt gjort tilstrekkelig kjent for "folket" (kanskje ikke en gang for våre folkevalgte representanter på Stortinget)?
Kristen ekstremisme har det siste århundret vært
holdt i tømme gjennom de demokratiske institusjoner kirken har vært underlagt, men det kan godt tenkes at den nå vil bryte frem mer direkte og umaskert. De primitive religiøs-kristne forestillinger og lidenskaper som
ulmer blant store deler av kristenfolket har vi allerede sett flere skremmende eksempler på den senere tid, ikke minst på Vårt Lands "Verdidebatt".
Når kirken møter motstand
kvesser den sine verbale våpen. Det er en merkbar aggressiv tone i den kampanjepregede retorikken Den norske kirkes aktører fører i avisspaltene. Den norske kirke synes å være helt uforberedt på hva
en økende grad av selvstendighet innebærer. Den fremtrer til dels panisk og forvirret (den har da heller ingen erfaring med politisk uavhengighet).
Kirken har
med store ord hyllet sin uavhengighet fra "statlig fangenskap", men den har kanskje ikke forstått at Staten tilsvarende kan og bør frigjøre seg fra "kirkelig fangenskap".
Vi vil høyst
sannsynlig se en oppblomstring av indre splid, maktkamper og sekterisme i kirken fremover. Intet vil være bedre enn om den monolittiske maktkirken splittes opp. Den har allerede lenge
talt med mange forvirrende stemmer, hvilket viser at den er i oppløsning innenfra.
Nå er det etablert to såkalte "tenketanker" ("tankesmier") i kristen-Norge. Det betyr
at "folket" fortsatt skal eksponeres for den babelske (språk- og tankemessige) forvirring som råder i kirkelandskapet. Og hvem skal så "folket" lytte til, når venstresiden og høyresiden i
kirken betrakter hverandre som "konkurrenter"? Disse fraksjonene klarer ikke engang å "tenke" sammen.
En kirke i strid med seg selv er kraftløs, og det er et godt tegn.
Et urovekkende tegn er det derimot hvis disse to (kristne) tankesmier, som til dels også involverer teologer, forskere og politikere, ikke setter Confessio
Augustana på høyeste dagsorden. Vi som kjenner tankeinnholdet i dette skriftet VET at folkekirke-teologene snakker usant når de gjentar og gjentar sine mantra om en "raus", "inkluderende", "åpen"
og "mangfoldig" folkekirke (særlig fremhevet etter 22. juli 2011).
I en tid hvor det teologisk-dogmatiske byggverket rakner, fraksjonsbyggingen internt forsterkes og kirkemedlemmenes likegyldighet
tiltar, vil nok avstand og svikt i kommunikasjonen mellom kirke og samtid, kirke og folk, bare vokse seg større og dypere. Det er kirken som trenger "folket", ikke omvendt.
Derfor er det lite kirken
frykter mer enn at dåpstallet og antall konfirmanter går ned.
Når kirken ikke har et religiøst-åndelig eller etisk budskap som appellerer til "folket", vil dens
autoritære politisk-ideologiske karakter komme tydeligere frem. Vi kan i større grad avkle den, maske for maske som den har gjemt seg bak, inntil kjernen: Confessio Augustana.
Alle honnørordene kirken har smykket seg med, som nestekjærlighet, toleranse, dialog, trosfrihet osv. smadres fullstendig i dette for kirken mest sentrale bekjennelsesskrift.
Så lenge "Folkekirken" fortsetter å navigere etter dette heslige skriftet, vil den utgjøre en trussel mot samfunnsfreden og menneskeverdet. Vi kan aldri ha tillit til en slik kirke! Så
lenge Den norske kirkes ansvarlige og ledende presteskap/teologer ikke offentlig tar oppgjør med de autoritære og voldelige elementene i Confessio Augustana kan det være gode
grunner som taler for at den bør forbli under statlig formynderskap og demokratisk styring ennå en tid.
Kirkens bekjennelse og teologi inneholder sterkt
reaksjonære, antihumane og samfunnsnedbrytende ideer, som sammen med dens overmodige politiske og imperialistiske ambisjoner vil være ødeleggende for ethvert kultursamfunn.
Som ansvarlige samfunnsborgere kan vi bidra til at kirkens innflytelse og maktsfære reduseres til et minimum. Vi har styrken i våre menneskelige ressurser: kunnskap, rasjonalitet og etisk bevissthet. Vi må være
konsekvente og tydelige i kampen mot fortidens "demoner": det religiøse barbari.
Opplysningsprosjektet og demokratibyggingen de siste par århundrer har vært og er en kontinuerlig "skapelsesprosess".
Mer enn noen gang må vi være våkne for de religiøs-ideologiske strømninger som vil reversere utviklingen, redusere vår menneskelighet og splitte vårt globale søskenfellesskap.
Opp mot den kristne dualisme ("fiendskapets ideologi"), må vi alltid fremholde menneskehetens enhet og opphavelige slektskap. Det er humanismens
grunnidé. En av dens noble manifestasjoner er Menneskerettighetserklæringen.
Kristendommens skarpe inndeling av menneskene i frelsesverdige (gode) og fordømte
(onde) er en lære og doktrine vi av all kraft må bekjempe. Kirkens primitive helvetesforestilling tilhører det religonshistoriske museum. Den har lenge nok forgiftet vår åndskultur.
Kristendommens mytologiske verdensbilde
Det er ikke bare kirkens dualistiske menneskesyn vi må forkaste. Kristendommens trange verdensbilde blir kvelende, stilt opp mot det fysiske OG grenseløse univers vi
med god grunn kan føle oss hjemme i, alltid og overalt. Ingen lunefulle, smålige guder hersker her. Guder, engler og demoner er hjemløse i det uskapte, evige univers. Det finnes ingen ytterkanter
gudene kan gjemme seg bak, verken i tid eller rom.
Det finnes ingen Skaper!
Kirken og dens teologer har ennå ikke forlatt den mytologiske
før-vitenskapelige tidsalder. Dens gudsbilde er avledet av oldtidens og middelalderens verdensbilde, mer presist: oldtidsprofeten Jesu mytologisk-eskatologiske forestillinger for 2000 år
siden.
Hele det teologisk-dogmatiske byggverket er basert på en foreldet (mytologisk) kosmologi. Derfor mangler kirken naturlig nok språk for å orientere seg
i det universet som stadig forbløffer og begeistrer kosmologer, astrofysikere og oss mer uvitende amatører.
I det totale univers ("Altet") finnes det ikke noe "innenfor"
eller "utenfor", intet sentrum og periferi. Ved en tenkt romreise i universet vil vi aldri møte noen grenselinjer. Med andre ord: overalt vil vi befinne oss i universets sentrum. På samme måte vil vi heller aldri nå inn til
materiens innerste kjerne og grense, på et mikronivå.
Dette grenseløse, både utover og innover, har selvsagt ingen plass for et personlig
guddommelig vesen, som kristendommens halvmaterielle mannsgud (en "dverg av en gud", skapt innenfor oldtidsmenneskets begrensede horisont).
Vår lille klode utgjør bare en liten prikk
i et grenseløst antall planeter, stjerner, himmellegemer og galakser. Livet på jorden har utviklet seg gjennom milliarder av år. Alle dimensjoner i universet er svimlende og ubegripbar. Det
er fysisk i sin totalitet, men det tidløse og grenseløse sprenger alle våre forsøk på rasjonelle kategoriseringer.
I denne forstand kan vi godt tale om det metafysiske univers.
I vår moderne tid, med helt nye innsikter og erfaringer om mennesket, verden, naturen og universet må
vi forsøke å rydde rom for et nytt språk, hvor kirkens biskoper, teologer og apologeter opplagt ikke kan være veiledere, verken etisk, åndelig eller historisk-vitenskapelig.
Kirken vet ikke hva ånd er (merk: "ånd" uten artikler!). Med sine stivnede, fastfrosne og steinharde doktriner fra oldtidens autoritære
Romerkirke har kristendommen intet å tilføre vår tid.
Kirkens (mytologisk) religiøs-teologiske forestillinger og terminologi fra oldtiden og middelalderen er
fullstendig ubrukelig for vår tid. Kirken gir ingen svar på det moderne menneskets menneskets undring og spørsmål om sin fysiske, etiske og eksistensielle situasjon i det totale univers.
Den bør derfor TIE istedenfor å gjenta og gjenta oldkirkens autoritære, dogmatiske postulater.
Når kirken
ikke kan eller vil ta avskjed med sine historisk-faktisk uholdbare og grunnløse postulater, må vi "folket" ta avskjed med kirken.
Jfr.
Andreas Edwiens memorandum til de teologiske fakulteter:
http://home.online.no/~edwien/memorandumdel1.cfm).
(Dette er et stort og viktig tema jeg håper å tilbake til ved en senere anledning)
--------------------
27.08.2012
G. Ullestad