I. Teologenes demonstrative taushet
Serien ble påbegynt påsken 2009 på Vårt Lands debattforum. De
undertegnede, som i samsvar med Norges grunnlov og andre lover er blitt inndøpt som medlemmer av Den norske kirke, rettet påsken 2009 en seriøs henvendelse til kirkens ordinerte teologer, biskoper og prester. Dette i den uttalte hensikt
å få en endelig avklaring av hvordan de egentlig begrunner sine - gjennom en lang rekke århundrer - fremsatte påstander om Jesus fra Nazareths overmenneskelige ”guddommelighet”.
Forsøket ble stadig forstyrret og avsporet av studenters og andres kommentarer utenfor problemet. Til slutt ble muligheten for å fullføre serien på det ”debattforum”
hvor de fundamentale spørsmål var velegnet for en offentlig debatt, stoppet av Vårt Lands debattredaktør (Johannes Morken).
Serien hadde sin spesielle forhistorie i boken
"Idékampen i det bibelske gudsbilde" (Tanum 1958), utgitt av den ene av de undertegnede, A. Edwien, etter en rekke mindre kristendomskritiske skrifter, aviskronikker og artikler i årene etter 1948. Jesus plasseres her - visstnok for første
gang i vårt land - i evolusjonshistorien.
Som forfatteren påviser og sterkt understreker utelukker dette at Jesus i sin opptreden som forkynner og endetidsprofet kan betraktes som
noen avsluttende representant for menneskehetens utvikling. Han oppfyller ikke kristendommens og de overmodige europeiske kirkers forestilling om at han var og er skikket til å avslutte menneskehetens liv på jorden. Med sitt verdensbilde,
sin gudsoppfatning og sitt syn på mennesket og historien hører Jesus først og fremst hjemme i sin historiske oldtid, og i den israelittisk-jødiske religions utviklingshistorie.
Som
direkte forløper for serien vi avslutter med dette inlegget, må også nevnes den direkte henvendelse Edwien få år senere rettet til Den norske kirkes utdannete teologer, med skriftet som har tittelen: Jesu naturlovstridige fødsel og oppstandelse. Memorandum til de teologiske fakulteter: SANNHET ELLER USANNHET?
(1962. Les skriftet på Edwiens hjemmesider).
Det ble sendt til landets da eneste to teologiske fakulteter. (Som orientering også til de teologiske fakulteter
i Uppsala, Lund, København, Aarhus). Skriftet avslutter med følgende utfordring:
”Er påstandene, dogmene om Jesu naturstridige fødsel og oppstandelse sanne, eller er de det ikke?
Har disse brudd på naturlovene funnet sted, eller har de ikke funnet sted? Sannhet eller usannhet - det er spørsmålet som nå forlanger sitt utvetydige og redelige svar.”
Tross
offisielle pressemeldinger med dekanenes offisielle løfter om besvarelse har denne interpellasjonen fra kirkens medlemshold stått ubesvart inntil i dag. Tre år senere valgte forfatteren å selv gi sine direkte svar
i bokform og begrunne dem ut fra det foreliggende historisk-faktiske grunnlag kirkene støtter dem på, dvs. ved en kritisk-metodisk analyse av disse kilder. (Dogmet om Jesus,
1965, 5. oppl.1995).
Heller ikke utfordringene til en offentlig debatt i dag om holdbarheten av hovedpostulatene om Jesus, som denne boken med sin radikale problemstilling tok og tar sikte på, er hittil besvart
av de ansvarlige adressater. Dette har ført til stadige innlegg og utdrag av skrifter med direkte henvendelser.
Utfordringene ble nå bl.a. presentert på et ”debattforum” i den kristelige
dagsavisen Vårt Land. Her var flere hundre av Den norske kirkes ordinerte prester, inkludert flere biskoper, registrert som debattinteresserte. Men fremdeles unnlot de å medvirke til at de sentrale temaer kom opp til diskusjon, noe de også
hadde makt til å forhindre. De unnlot fremdeles å følge opp innrømmelsen av sine forpliktelser og løfter fra 1962.
Kirkens postulater går stadig ut på
at Jesus var et fysisk, psykisk, intellektuelt og moralsk overmenneske. Uten historisk grunnlag ut fra elementært normale dokumentasjons- og beviskrav bygger de stadig på de velkjente og fantasifulle forutsetninger om
at Jesus – selv om han innrømmes å være født på normal måte av en vanlig kvinne - ikke hadde en menneskelig manns-person som far. Den norske kirke sier at han var: ”Guds eneste Sønn, unnfanget
ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria”.
Videre, og viktigere, fortsetter kirkens teologer å hevde at Jesus omkring 30-års alderen, etter å være dømt og
henrettet for blasfemi i sin opptreden som religiøs predikant, sto fysisk opp av graven i live etter å være fastslått avgått ved døden. Deretter hevdes han å ha eksistert i fortsatt menneskelig identitet i alle år
og århundrer siden den gang, dels på jorden bundet av tyngdeloven, deretter et eller annet sted i omegnen av det himmelrom som omgir vår jord.
Theresia av Avila, som levde halvannet årtusen
etter Maria Magdalena, hevder også at hun så Jesus ”like tydelig som jeg i går så Dem, ærverdige pater Rodrigo”. (Hun kalte seg ”Theresia av Jesus”). Av samme grunn som hun og tallrike troende
medsøstre kalte Jesus sin ”himmelske brudgom”, kan vi ikke utelukke at Lukas har lagt stor vekt på at engelen som besøkte jomfru Maria var en mannsperson, nemlig Gabriel. Lukas har i så fall ment å sterkt presisere
dette som hans vesentlige innsats ved barnets unnfangelse, som han sier skjedde ved "en hellig ånd" (Lk. 1:26-38).
II. Kravet til vitneprov om Jesu brudd på
fundamentale naturlover
Det finnes ikke noe i kirkens kilder hvor det skumles om at Jesus skulle ha et annet opphav enn et menneske som far. Noen har ment at han kunne
være et uekte avkom etter en voldtekt, hvor det er blitt nevnt at faren skulle være en soldat i den romerske okkupasjonsmakt. Selvsagt kan dette ikke utelukkes (teorien ble uttalt slik av Adolf Hitler om arieren Jesus: ”Der war der Sohn eines
römischen Soldats”). Her og nå er det ingen grunn til spesielt å drøfte dette spørsmålet.
Det går hele 70-80 år etter Jesu fødsel
før Lukas, som kirkens første og eneste navngitte ”vitne” om dette, opptrer med påstanden om at Jesus ble født uten en manns medvirkning. Lukas mener ”etter å ha gått nøye gjennom
alt fra begynnelsen” å kunne opplyse at Jesu mor var jomfru i fysisk-faktisk betydning da hun ble gravid med barnet. (Etter at Lukas hadde skrevet dette, har man laget tilføyelsen i Matteus-evang. om at hun fødte Jesus før
hun ble gift med Josef).
Lukas presiserer sterkt at den mannlige engel Gabriel spilte en vesentlig rolle for barnets unnfangelse ved, som han sier: ”en hellig ånd”. Det Lukas her sier - ettersom
en engel nettopp var ”en hellig ånd” fra ”Herren” - kan bety at han, siden Marias forlovede Josef ikke skal tilskrives farskapet, mener å si at mannspersonen Gabriel spilte den avgjørende fysiske rolle som gjorde
at Maria ”ble med barn” (Lk. 1:26-38).
a. PÅBEROPTE VITNEPROV OM JESU OPPSTANDELSE. Maria Magdalena - Apostelen Peter
Alle normalt
tenkende og kunnskapsmessig orienterte mennesker i dag vil innrømme at den historiske mannsperson Jesus ikke med elementært akseptabel bruk av kildene og av vårt språk, kan gjøres til gjenstand for en slik beskrivelse som kirken
gir av ham i sine bekjennelser, og samtidig identifisere ham som et historisk-faktisk eksisterende menneske. Dette måtte forutsette at man hadde kunnet støtte dette ved fremstilling av en lang rekke absolutt troverdige vitner som
utelukker at man kan beskylde Lukas for å ta feil. Hans fortelling er totalt blottet for slike krav til bevisførsel, som vi forlengst har måttet fastslå som normale og ufravikelige.
Når
det tales om ”vitner” til Jesu oppstandelse er det Maria Magdalena som for kirken spiller en alt avgjørende rolle - vel og merke så lenge den lykkes i å gjøre hennes
fortelling om sitt fysisk virkelighetsnære møte med den påstått oppstandne Jesus til den eneste troverdige, sannsynlige og holdbare forklaring på hennes ”møte” med ham etter hans begravelse.
Maria betraktet Jesus som sin uunnværlige sjelelege, som hun fulgte i tykt og tynt på hans vandringer etter at han hadde helbredet henne for åndebesettelse, eller som det beskrives: ”drevet
syv onde ånder ut av” henne. Dette hadde selvfølgelig gjort henne sterkt avhengig av å kunne holde seg i hans nærhet, og hun inngikk derfor i Jesu faste følge.
Hvis vi ikke
hadde sett oss nødt til å gå ut fra at Marias påstand om å ha møtt, gjenkjent og samtalt med Jesus kort etter hans henrettelse og død, har dreiet seg om det vi i vår tids språk kaller hallusinasjoner,
ville hennes uttalelse om hendelsen selvsagt kunne sees som et slags vitnesbyrd om Jesu ”oppstandelse”. Men hun ville stått helt alene om det, ifølge de eldste kilder (fra før 70-årene). Blant Jesu bekjente har
ingen navngitt person påstått noe lignende.
”Noen sa: Det er sant at Herren har stått opp. Han er sett av Simon”.
Dette er det nærmeste Lukas ser seg i stand til å opplyse om det eneste ”vitneprov” fra en navngitt apostel, den av de tolv som kjente Jesus best. ”Noen” - ikke navngitte - skal ha sagt om Peter (Simon)
at han skal ha fortalt disse ukjente ”noen” at han har ”sett” Jesus etter hans død (Luk. 24-34).
Dette må vi se i lys av talløse uttalelser som foreligger veldokumentert
både fra psykiatere og andre vanlige mennesker om personer som har gjort sterkt inntrykk på og spilt en viktig rolle for nære bekjente, særlig når de etter en plutselig død har forsvunnet ut av deres liv. De sier ofte at
de har sett dem livaktig for seg i flere uker etter deres bortgang, inntil det sensoriske minnet om dem blekner litt etter litt. Vi er nødvendigvis henvist til å se det samme fenomen hos Maria Magdalena. Psykiatere i flere generasjoner har forstått
dette psykiske fenomen. Noen generasjoner teologer har nok også forstått det. Men å røpe det vil i stigende grad koste kirken dens prestisje og tillit.
b. ANDRE PÅSTÅTTE
VITNER: Paulus
Paulus kjente ikke Jesus av utseende, men er allikevel frimodig nok til å hevde at han flere år etter Jesu død og himmelfart hadde et dramatisk møte med
ham på veien til Damaskus, i tiden da han var opptatt med å oppspore troende tilhengere av Jesus for å stille dem til ansvar for deres kjetteri.
Paulus gir ingen beskrivelse av personen han mener
å ha møtt og sett. Det er tydelig at han er klar over at Jesus var fysisk død da han mener å ha hatt sitt møte med ham. Han sier at han ikke vet om han selv befant seg ”i eller utenfor” sitt eget fysiske legeme
under møtet, som han dessuten sier fant sted ”i den tredje himmel”, som han for anledningen var ”rykket opp til” fra en støvete landevei. Han hørte her ”uutsigelige ord som det ikke er tillatt
for et menneske å uttale” (2. Kor. 14. 2 - 41).
-------------------------
Det er slike skrøpelige ”vitneprov” de kristne europeiske
kirkers teologer har valgt å basere en verdensreligion på.
III. Bruddet på gravitasjonsloven
Den av
Den norske kirke påståtte ”himmelfart”, da Jesus skal ha ”steget opp til himmelen” 40 dager etter sin fysiske oppstandelse, er beskrevet som et brudd på gravitasjonsloven, og naturligvis av den konsekvent
troende Lukas oppfattet som en nødvendig følge av Jesu jomfrumors påståtte brudd på graviditetsloven.
I denne utviklingsrekke er det vi må se avslutningen på
de påståtte åpenbaringer av en omvandrende Jesus, oppstått fra død og begravet tilstand. Det innrømmes jo som et faktum i Det nye testamente at han etter de 40 dagene forsvant fra jorden. Også om denne begivenhet
er Lukas den eneste som opptrer som navngitt ”vitne”. Det er han som forteller om Jesu oppstigning til himmelen, og som begrunner dette med å hevde at han har fått sine kunnskaper fra dem som fra først av var ”øyenvitner
og tjenere for Ordet”.
Lukas understreker at han har bestemt seg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og ”skrive det ned i sammenheng” for den ærede Theophilos,
for at han kan vite at det er pålitelig”. Dette ”bevitner” altså Lukas først ca. 70-80 år etter at det han forteller om har skjedd.
Hvordan er det mulig at intellektuelt
tilsynelatende velutdannete akademikere på grunnlag av et så tynt, ja, så intetsigende bevismateriale som her foreligger, fortsatt kan bruke dette – og inntil ganske nylig etter den norske stats pålegg – som
historisk-vitenskapelig bevisgrunnlag for at Jesus fra Nazareth var og er ”den eneste Sønn” av den eneste eksisterende ”Gud”? Og at han uten adekvat bevis var og er det som følge av uhyre sensasjonelle brudd på fundamentale
naturlover for dette menneskes liv på jorden, og i følge kirken som eneste eksempel på dette i menneskehetens historie!
IV. Tre definitive
konklusjoner
Ved to anledninger er det ovenfor full grunn til å trekke det som kan kalles definitive konklusjoner av forskningsresultater og av kritiske analyser av disse, i Edwiens Idékampen i det bibelske gudsbilde (1958) og Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser (1965, 5. oppl. 1995).
Første
konklusjon
Boken Idékampen i det bibelske gudsbildet påviser og konkluderer med dette: Det foreligger ikke noe
i Jesu lære av positiv eller negativ betydning, som kan hevdes å ha sitt opphav i noe annet enn hans eget og de omgivende folks religion, historie og kultur - og som han alene skulle ha vært mottaker av i påstått
personlige åpenbaringer.
Jesus står med andre ord helt og holdent i evolusjonshistorien, slik at han både i sitt verdensbilde, sin gudsoppfatning, og i sitt historie- og menneskesyn
plasserer seg i det vi kaller oldtiden. Her hører han spesielt hjemme i tiden innenfor den sekterisk pregede periode av sitt folks historie som er blitt kalt ”senjødedommen”.
Andre
konklusjon
I Dogmet om Jesus påvises hvordan denne beskrivelse samsvarer med en kritisk analyse av kildene til Jesu opptreden i Det nye testamente. Også her blir konklusjonen nødvendigvis at noe historisk
grunnlag for påstandene om Jesu overmenneskelige brudd på livets fundamentale naturlover ikke kan påvises.
En moderne teologisk teori om at den naturlovstridige forklaring forskningsmessig
står like sterkt som den naturlovmessige, vil selvsagt savne ethvert grunnlag. Jesus var som oss alle et menneske, i enhver henseende underlagt naturens lover. Alle saklige kommentarer til argumentasjonen i boken Dogmet om Jesus bekrefter også
dette.
Tredje konklusjon
trekker vi undertegnede her i fellesskap etter i mer enn tre år å ha ventet forgjeves på utlovet svar fra
noen av de flere hundre ordinerte og sentralt ansvarlige teologer, biskoper, prester og lærere som er registrert på dagsavisen Vårt Lands debattforum, og som har som yrkesplikt å informere kirkens medlemmer. De har ansvaret
for at Den norske kirke fortsetter sine gjentakelser av de sytten hundre år gamle postulater de er forpliktet til gi en klar, bevisfundert begrunnelse for - på det samme historisk-faktiske grunnlag og i den naturvitenskapelige virkelighet
de opptrer i. De har ikke oppfylt sine forpliktelser, og heller ikke sine offentlig gitte løfter i de 44 år som er gått siden de mottok denne direkte personlige utfordringen i årene 1958 – 1962, og som fremdeles står uten
svar i 2012.
”Den norske kirke” insisterer fremdeles på å kalle seg en ”folkekirke”. Mens den har rettet de alvorligste trusler mot det norske folks liv og helse, er nasjonen
blitt tvunget til å akseptere de her kritiserte forestillinger. Hvor lenge skal den på ”folkets” vegne fortsette med dette - ved å utstyre det menneske den har valgt til sin religions hovedperson og høyeste autoritet med
vidtrekkende postulater om hans naturlovstridige overmenneskelighet?
Det er lenge siden kravet til å vise alminnelig respekt for historisk sannferdighet, for språkets normale betydning og elementære
logikk er blitt alvorlige argumenter mot kirkens tradisjonelle teologi om Jesus og hans generelt overhistoriske ”guddommelighet”. Problemet er overmodent for bred offentlig debatt i alle våre folkelig-sosiale medier.
----------------------
Det ovenstående hadde vært overflødig å si dersom den kristne kirkes teologer på normal måte hadde vist seg i stand til å
anføre adekvate argumenter for sine uhyre krevende påstander. Men de oppdaget tidlig at det var umulig. Vårt språk har i den kristne teologi og forkynnelse tapt stadig mer av sin verdi som normalt meddelelses-
og forklaringsmiddel. Credo quia absurdum, ”jeg tror fordi det er fornuftstridig, absurd”, aksepteres stadig som aktuelt religiøst slagord.
Den ustanselige gjentakelse av det absurde
og derfor bevislig usannferdige i høytidelige rituelle former, vedtatt av de høyeste kirkelige og statlige autoriteter, brakte selvsagt den spedbarnsdøpte, og som mindreårig og konfirmert indoktrinerte lille statsborger til
taushet. Som regel med den følge at også det voksne menneskets mulige protester forstummet.
---------------------
Innlegget er fra perioden mai 2009
til juli 2012
24 07 2012
Andreas
Edwien Grete Ullestad