«Åkeren er verden. Og den gode sæd, det er kongerikets sønner, og ugresset er djevelens sønner og fienden som sår dem, er djevelen. Kornskurden
er verdensløpets ende og onnefolkene er englene...Ved verdensløpets ende skal Menneskesønnen sende ut englene sine, og de skal samle fra hans rike alt som fører til synd og alle som ikke holder loven og kaste dem i ildovnen, der
skal de gråte og skjære tenner».
(Mat. 13: 38 - 42)
«Himmelriket ligner
også med en not som blir kastet i sjøen og fanger alle slags fisk. Når den er full drar man den på land og setter seg og samler den gode fisk i kar, men den dårlige kaster man. Slik skal det gå ved verdensforløpets
ende: Englene skal dra ut og skille de onde mennesker fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og skjære tenner. – Har dere forstått alt dette? Ja, svarte de».
(Mat. 13: 47 – 51)
Jeg vil i dette og flere innlegg gi noen korrektiver til teologen
Hugo Odeberg (se forrige innlegg) og den kristne kirkes stygge utskjellinger og bakvaskelse av de jødiske fariseere på Jesu tid.
Det er viktig å
være klar over at det var sine egne jødiske landsmenn dommedagspredikanten Jesus fra Nazareth for ca. 2000 år siden skjelte ut, forbannet og fordømte. I sin korte, hektiske predikantvirksomhet
gjennom 2- 3 år henvendte Jesus seg ikke til noen andre enn til dem. «Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus», sier Jesus i Matt. 15: 24. Han avviste hedningemisjon. Da han sendte sine disipler ut
på misjonsreiser ble de instruert om ikke å gå til hedningene.
Jesu gudommelige oppdrag, slik han selv forsto det, var å
forberede sine jødiske landsmenn på verdensforløpets avslutning og det nærtstående apokalyptiske oppgjør: dommen og utsorteringen av de gode fra de onde («lysets sønner» fra
«mørkets sønner»). Men Jesus TOK FEIL, og historiens hjul rullet videre uten ham.
Vi må anta at den Jesus som ifølge Apostolicum
skal «komme igjen for å dømme» er identisk med den Jesus fra Nazareth som i sin levetid på jorden forkynte de verste doms- og straffetrusler over sitt folk. Dagens teologer bør derfor svare på spørsmålet
om hvordan og når Jesus - på jorden og i himmelen - skal fullbyrde den skrekkelige dom han forkynte over Israels folk.
"SÅMANNSSØNDAGEN"
I kirkeåret har vi nylig tilbakelagt «Såmannssøndagen» 24. januar 2016.
Prekenteksten denne søndagen var Jesu ord i Matt. 13, 24 – 30 («Slik lyder Herrens ord»). Det er en fryktelig tekst, eller lignelse, fylt av fiendehat.
Her
hører vi at ved innhøstingen skal ugraset i åkeren rykkes opp, samles i bunter og brennes. Dette er bilde på utsorteringen ved dommens dag. Ugraset er de onde jøder,
som avviste Jesu forkynnelse. Hveten er er de gode jøder, dvs. hans (lydige) disipler og tilhengere. De som hadde forlatt ALT for å følge ham.
Hvem er ugraset
bilde på i dagens kristne forkynnelse? Jeg siterer fra en andakt i en lokalavis:
«Vonde åndsmakter freistar å så ugras i Guds gode åker,
for å hindre voksteren og høvet til å hauste god frukt. Vi lever i ei verd som er prega av synd og vondskap...Bonden sa nei til å ta bort ugraset. Det må skiljast ut ved innhaustinga. Gud ventar også med det. Det er stadig
nådetid, men ein dag kjem dommen. Då kjem det for ein dag om me har valt den gode delen og høyrer Jesus til. Gud vil at vi skal vere på vakt, at «ugraset» ikkje slepp til og kveler alt åndeleg liv. Det er berre Guds
nåde som kan gje liv (Joh. 15, 16)...»Men dersom med vandrar i lyset, liksom han er i lyset, då har med fellesskap med kvarandre, og blodet frå Jesus, hans Son, reinsar oss for all synd» (1. Joh. 1,7)».
Se også avisen Vårt Lands ekle, finurlige preken (Jostein Ørum) her:
http://www.vl.no/tro24/alt-skal-eksistere-side-om-side-1.678156
Fiendehatet
slår imot oss også i Den norske kirkes luthersk-evangeliske bekjennelse: Confessio Augustana. Det finnes verken håp eller rettferdighet i dette hatefulle læreskriftet. Det er merkelig og høyst påfallende
at den lutherske kirkeleder Olav Fykse Tveit ikke siterer eller henviser til verken Jesu doms- og helvetesforkynnelse i evangelieskriftene, eller til Martin Luthers bekjennelsesskrift.
http://www.verdidebatt.no/fyksetveit/
Makan til «tidsriktig» og svulstig tåkeprat! Som den katolske kirkeleder pave Frans har lutheraneren Olav Fykse Tveit avslørt sin kirkelig-politiske agenda. Dog svært godt innpakket i meningsløst ordgyteri. (Men
avisen Vårt Land har en nesegrus beundring for teologiske autoriteter, og for akademiske titler. Gi bare en teolog en professor-tittel, så er han nærmest «Gud selv»). De slenger
uforpliktende om seg med alle de «honnørordene» de kan finne (godhet, barmhjertighet, håp og rettferdighet), og de tror visst at vi ikke gjennomskuer dem.
«Så,
jo, Den Katolske Kirke er akkurat så stokk konservativ, patriarkalsk, mørkt reaksjonær, kvinnefiendtlig, seksualhysterisk, homohatende og bakstreversk som jeg karakteriserte den i min forrige kommentar, og ikke akkurat en organisasjon som
preges av "en toleranse som nesten kan bli for mye av det gode", slik Bastrup påstår» .
Det er nok ikke bare Hans-Petter Halvorsen
som har undret seg over de katolsk-troende debattanter på Verdidebatt, som Bastrup, Kristiansen og Stenhoff m.fl. Det er ufattelig hvordan de unnviker og fortier romerkirkens katolsk-kristelige dogmatikk og (volds)historie gjennom årtusener.
«Historisk sett er Den katolske kirke intet mindre enn den institusjonen i verden som gjennom lengst tid har påført millioner av mennesker mest lidelse.
Period. Bare "spør" valdensere, katarer, hugenotter, jøder, deister, panteister, homofile, fritenkende filosofer, skismatikere og en endeløs rekke "kjetterske" enkeltindivider, utenfor det som til enhver tid var ortodokst; alle utsatt
for de mest groteske forbytelser, ofte til det siste indvid i gruppen var utryddet».
(Hans-Petter Halvorsen, Verdidebatt)
Og slik lyder Bastrups kirkelige historieskriving på Verdidebatt 01.02.2016:
"Det mange i sin historieløshet glemmer er at hva gjelder særlig islam og kristendom, så har monopolet oppstått ved at disse to religioner har hatt en særlig rolle som sivilisasjonsbyggende entreprenører
der hvor de rykket frem. Fellestrekkene alle steder hvor de rykket frem og fikk makt, var at de bygget rettsstater, og som er fundamentet for all videre sivilisasjonsutvikling. Slik også i Norge i middelalderen.
Religion var viktig for statens stabilitet som politisk stabiliseringsfaktor. Ved reformasjonen overtok fyrstene makten over kirken og alle sivilie funksjoner for øvrig, men religionen var fortsatt den viktigste politiske stabiliseringsfaktor.
Siden - dvs i nyere tid - har staten sett på religionen som viktig, fordi den har hatt en moralsk disiplinerende kraft. Derfor er det eksempelvis ikke kirken selv som har tviholdt på å være
statskirke, tvert imot, det er staten og da særlig det sterkeste statsbærende parti i Norge, Arbeiderpartiet, som har tviholdt på den".
Hele kirkens historie er en demonstrasjon
av MAKT. Kirke og politikk, geistlighet og herskermakt har vært uløselig sammenbundet i det kristne Europa helt fra 3-400-tallet evt. Vi har fått det demonstrert ganske nylig, i siste pompøse bispeinnvielse med konge og politikere
som spesielt innbudte. Og denne kirke som demonstrerer sin makt og autoritet ved ytre prakt, en statisk liturgi og et overdådig seremoniell, fortsetter altså i sine prekener å hamre løs på de arme jødiske fariseeres
såkalte utvendighet, hykleri og «loviskhet». Fariseerne er blitt omtalt som datidens «pietister». I dag er det de kristne som stiller seg opp i det offentlige rom og nærmest skryter av sin «godhet» (sin
overlegne moral): «godhetsposørene»!
(Ved å google «godhet» popper det opp ganske spesielle nettsider. Man kan lett få fornemmelsen av en kristelig
kampanje, styrt fra «oven»...).
http://www.itromso.no/ntb/iriks/2016/01/23/Nord-Norge-f%C3%A5r-sin-f%C3%B8rste-kvinnelige-biskop-12065064.ece
Olav Fykse Tveit er en kirke-kristen maktperson som er meget lett å gjennomskue i vår
tid, som også denne kommentaren viser: «Innlegget føyer seg inn i ei rekkje av politiske innlegg kledd i religiøs drakt. Innlegget inneheld så mykje religiøst-politisk svada at ein stakkar kan bli matt av mindre».
Jeg sier det slik: dess mer uklart og upresist, dess bedre teologi. Stakkars, stakkars kirke. Den har mistet sitt særegne «kirkespråk» (dvs. det kommuniserer ikke)
og tror visst at den kan erobre «sjelene» på nytt ved å STJELE humanismens og demokratiets «klær». Den driver i dag en form for språklig «imperialisme». Den invaderer vårt normale språk
og radbrekker det. Språklig forurensing og mishandling, kan vi også kalle det. Resultatet er at mening oppløses.
Når det såkalt «hellige»
profaneres/verdsliggjøres, eller når skillet mellom det hellige og det profane viskes ut, opphører den spesifikke religiøse mening. Men de kristne betrakter seg fortsatt som en utskilt gruppe blant mennesker: hellige, utvalgte,
rettferdige (les: rettferdiggjort). Denne særskilte, eksklusive status får de «Kristus-troende» bekreftet hver eneste søndag under fremsigelse (i kor) av Den apostoliske bekjennelse: «de helliges samfunn», og ved
inntakelse av Jesu legeme og blod.
Utenfra sett ser det ut som et primitivt, (symbolsk) kannibalistisk måltid. De kristne har et ufattelig overmodig selvbilde, som gjør dem
uangripelige. Vi utenfor kan bare observere deres verdslige, materialistisk-grådige livsstil samt den moralisering og selvrettferdighet de stadig demonstrerer (et nylig eksempel: tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsetts flammende, moralistiske preken.
Jfr. ukeavisen Dag og Tid).
Vi kan ikke se at de kristne skiller seg ut på noen som helst måte, verken i livsstil eller ved barmhjertighetsgjerninger. Men i bekjennelse, forkynnelse,
liturgi og prekener – samt alskens teologisk litteratur – ser vi klart at deres særegne virkelighetsoppfatning kolliderer voldsomt med våre menneskelige erfaringer. Dess mer høyrøstet de roper, dess mindre forstår
vi av deres tale. «Folkekirken» kan ganske enkelt ikke kommunisere med sin samtid. Naturlig nok, ettersom den fortsatt henger fast i en før-vitenskapelig tidsalder, med en oldtidsprofet som ufeilbarlig førerskikkelse.
Alle kristne kirker og menigheter har den jødiske nazareer og endetidspredikanten Jesus fra Nazareth som guddommelig autoritet og etisk ideal. Hans
mytologisk-primitive gudsbilde, verdensbilde og historieoppfatning lar seg selvsagt ikke «modernisere». Jesus tilhører sin oldtid og sitt lokale kulturmiljø. Han lar seg lett plassere innenfor et overspent, eskatologisk-apokalyptisk
sektvesen omkring vår tidsregnings begynnelse. Såkalt «liberale» («moderate») teologer har i nær 200 år strevet voldsomt med å «modernisere» og «aktualisere» Jesus. Det er helt fåfengt.
Ethvert historisk oldtidsmenneske har krav på bli forstått ut fra sin egen tid.
Motsatt kirkelige teologer, gir seriøse, nøkterne (religions)historikere oss mye bakgrunnsstoff.
Dessverre, vi finner ingen av dem i Klassekampens ukentlige religionsspalte. Religionshistoriker Gro Steinsland og den katolske pater/munk Haavar Simon
Nilsen driver apologi (les: forkynnelse) for kristendommen, slik Lars Gule driver apologi for islam. Her er liten religionskritikk, og slett ingen kristendomskritikk!
GYRID GUNNES: prest, statsstipendiat og spaltist/forkynner i Klassekampen
Luthersk
prest og doktorgradsstipendiat i teologi, Gyrid Gunnes, forsøker (litt forsiktig) å pirke bort i den heslige kristne dualisme, men hun kan ikke komme utenom sine tidligere publikasjoner
og merkelige stunt i det offentlige rom.
Som dette desperate og spektakulære innslaget i Dagbladet for få år siden, hvilket bekrefter at det er den mytologiske «Jesus-dyrkelse»
og «Kristus-troen» de kristne (som også Gyrid Gunnes) må konfronteres med. Men på dette helt avgjørende punkt - selve hovedproblemet - viker de alle unna.
http://www.dagbladet.no/2012/09/06/kultur/debatt/kronikk/russland/pussy_riot/23273236/
Jesu religiøs-mytologiske
forestillinger for 2000 år siden interesserer oss lite, annet enn som et religionshistorisk fenomen. Og vi kan konstatere at verken den luthersk ordinerte presten Gyrid Gunnes eller presten Helge Hognestad i Klassekampens
spalter har vist noen interesse for den historiske Jesus. Ganske snodig.
Men hvilken teologi konstruerer de rundt den mannlige «Kristus»
og den kvinnelige «Krista»? De har det ikke lett disse «Kristus-troende» teologer, prester og forkynnere.
Det er veldig rart at
den (ordinerte) lutherske prest og teolog Gyrid Gunnes i Klassekampen 21. januar 2016 ikke oppgir en eneste referanse til Jesu ord i evangelieskriftene. Ganske enkelt helt utrolig avslørende. Hun kobler
Anders Breivik til kristendommen, hun nevner Åsne Seierstad og Arne Johan Vetlesen, men IKKE Jesus: kristendommens stifter og hovedperson! Det er nok her det glipper for de fleste kristne og kristen-oppdratte aktører i vår tid.
De kan gjerne kritisere kirken, men ikke Jesus (også kalt «Kristus»). Intet selvransakende
spørsmål fra kirken og Gyrid Gunnes side kan selvsagt unnvike «dogmet om Jesus». Det er synd at Gunnes, som luthersk ordinert prest, ikke gir noen oppklaring, verken teologisk, historisk eller etisk. Det gjør heller
ikke hennes katolske trosfrender, som Bastrup på Verdidebatt eller den katolske munk/pater i Klassekampens ukentlige torsdagsspalte.
Selvransakelsen
stikker ikke særlig dypt, foran "feiringen i 2017 av 500-hundreårsjubileet for Reformasjonen, initiert av en sann kristen antisemitt, Martin Luther".
Den rabiate Martin Luther på 1500-tallet er bare en av mange, mange kirke-kristne jødehatere fra kirkens oldtid. Hvis teolog og skribent i Klassekampen Gyrid
Gunnes har den minste (seriøse!) interesse for kirkens antisemittiske teologi, bør hun begynne med Det nye testamente og de såkalt "hellige" kirkefedres skrifter fra
oldkirken.
https://no.wikipedia.org/wiki/Tidlig_kristendom
For noen lesere kan det kanskje ha interesse at jeg i mitt siste innlegg på Verdidebatt 7. desember 2011 ("Kirke-kristendommen: en syk ideologi?") plasserte massemorderen Anders B. Breivik godt innenfor den kristne
religion. Dette innlegget fremkalte debattredaktør Johannes Morkens vrede, og jeg ble utestengt fra forumet.
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread218790/
Kirken gjorde mennesket Jesus til «Gud» (Nicæa, år 325). Dette keiserlige Kirkemøtets fundamentale dogme
om Jesu guddommelighet var og er kirkens FATALE FEILGREP!! De historiske og menneskelige konsekvenser ble skjebnesvangre i det kristnede Europa det påfølgende årtusen.
Når
noen kristne politikere, som også geistlighet og mediaktører, bruker Jesus som referanse i dagens (politiske) flyktningedebatt, er det bare nok et eksempel på kirke-kristendommens forskrudde LÆRE! Å tilbe, dyrke og underkaste
seg en naiv og ekstatisk dommedagsprofet fra oldtiden, 2000 år etter hans død, er ikke bare utrolig i vår tid, men et umodent og infantilt-sykelig trekk ved vår europeisk-kristne sivilisasjonshistorie («den kristne kulturarv»).
For å sitere Jens Bjørneboe:
«Det kan neppe herske tvil om at en av de største
forbannelser som har herjet Europas historie, er vår trang til å oppstille den ufeilbarlige autoritet, «åpenbaringen», den allvitende, den feilfrie og uantastelige «sannhet», grunndoktrinene som ingen må angripe,
betvile eller diskutere...».
(Jens Bjørneboe i Vi som elsket Amerika).
Det er interessant å lese presten Ellen Nordthuns monotone, helortodokse andakter i Vårt land og Aftenbladet («søvndyssende», for igjen å bruke VL’s kommentator Alf Gjøsunds
ord). Vi har det hele klart for oss, for også hun har meditert over Jesu lignelse om såmannen, i andakten «Gud gir vekst»:
«For Gud gir vekst. Det gir håp for både misjonsarbeid og barne og ungdomsarbeid. Det gir håp for trusopplæringa.
Det gir håp til foreldre og fadrar som ber for borna...Som Gud sine medarbeidarar er vi kalla til både å førebu veksten, pløya, harva , gjødsla, så og vatna...».
---------------------------
Jeg siterer nedenfor utvalgte avsnitt fra
«Dogmet om Jesus» av Andreas Edwien (Pax Forlag 1965, 5. utg. 1995, s. 88 f.):
«Vi må først konstatere at det i virkeligheten
er sine egne lærere Jesus stempler med språkets verste gloser. Og selv tilhengere av dualismens forskrudde verdensanskuelse burde i alle fall betenke seg på å la dens grenselinje mellom de «onde» og de «gode»
individer gå mellom en elev og hans lærere! Jeg sikter her ikke bare til at det i Jesu lære ikke finnes en eneste vesentlig tanke eller forestilling som ikke kan gjenfinnes (eller har sin tydelige parallell) i gammeltestamentlige eller senjødiske
skrifter, hva enten det gjelder etiske, mytologiske eller eskatologiske emner (jeg ser da selvsagt bort fra det som er bestemt av hans spesielle krav på guddommelige fullmakter).
Viktigere
her er at det som er særlig karakteristisk for Jesu forestillingsverden: oppstandelsen, forestillingen om «Gud» som «far» for de utvalgte, de etiske bud og formaninger, forespeilingen av evig salighet for de «rettferdige»
og evig straff for de «gudløse», og den nær forestående dommedag med Messias-Menneskesønnens komme til dom «på himmelens skyer» - alt dette som ble det bærende teologiske grunnlaget for Jesu opptreden,
det hadde han i alt vesentlig fra fariseernes lære og skrifter. Det var av dem han hadde lært å tro på at det var en «oppstandelse» - den viktigste forestilling i hans eskatologi – i det menneskesjelene etter
å være oppbevart i en mellomtilstand, på den ytterste dag skulle «stå opp», stilles for Jahves domstol og få sin evige skjebne avgjort på grunnlag av sin vandel i jordelivet, at de fromme deretter skulle fryde
seg i evighet i Gan Edens paradis, og de gudløse pines og plages like lenge i Gehenna. Og fra dem hadde han også det vesentlige i sin morallære.
Bortsett fra kravet på
å være Jahves messianske visegud, var følgelig de kristne kirkers «Gud» fariseernes elev i forestillinger som ble avgjørende for kristendommen. Jesu lære er en bestemt versjon av av fariseernes
lære. Kristendommens stiftere er to menn som i avgjørende grad var preget av fariseerbevegelsens teologi og eskatologi: Jesus og Paulus.
At Jesus positivt skilte seg
ut fra sin samtids fariseere – men uten at det generelt gjelder hele bevegelsen som sådan – ved en langt sterkere interesse for små og nødlidende i samfunnet, for beskjedne, nøysomme og fattige, de «stille
i landet», tør være hevet over tvil. Men samtidig må vi huske at dette ikke skyldes noen original ide av Jesus, etter som denne interesse er et markert behov i store deler av den gammeltestamentlige gudsoppfatning. Israels Jahve var
nettopp de nødlidende og undertryktes trøster, det var den bærende tanke hos de store profeter, i salmelitteraturen og i fariseernes egne skrifter.
Hadde så
Jesus grunnlag her for å simpelthen å postulere en moralsk kvalitetsmotsetning mellom seg selv (og sine tilhengere) på den ene side og fariseerne på den annen, slik han gjorde det? Det er et lyspunkt at man også på
visse hold i kristen teologi er begynt å innrømme at bildet av fariseerne som en forsamling hyklere ikke holder stikk. Men innrømmelsen strekker ikke til så lenge kirken og dens teologer stadig dyrker den mann som «Gud»
og ufeilbarlig autoritet som er opphav til dette bildet, og som gikk enda lenger i å sverte dem.
Først må en holde klart at Jesus også i sin interesse for underlegne
grupper i samfunnet var en elev – ikke bare av GT – men av fariseerbevegelsen på dens tidligere, lavere sosiale nivå. Fariseerne stammet nettopp fra en teologisk og sosialt undertrykt del av folket (under hasmoneerne), og Jesus
hentet en vesentlig del av arsenalet til sin kamp for et utvalgt «proletariats» eskatologiske diktatur nettopp fra opprinnelige fariseiske skrifter. Her bygger han på fariseernes oppfatning den gang de selv var atskillig
av en proletarbevegelse, både sosialt og kulturelt (kommer særlig sterkt frem i f.eks. 1. Hen. kap. 94 – 105).
Forestillingen om at en bestemt gruppe blant sosialt underlegne
mennesker skulle få oppreisning ved en oppstandelse, den på visse underutviklede kulturtrinn utvilsomt sosialt virksomme oppfatning at mennesker som led nød i dette liv (ifølge Jesus på bestemte teologiske betingelser) skulle
få mangedobbelt igjen i et neste, at uvitende og ulærde skulle få del i den maksimale visdom og erkjennelse, mens på den annen side rike og velansette hadde «fått sitt» og sammen med lærde teologer respekterte
«fromme» skulle høste skam og vanære og «evig straff», først av foregående pietistiske bevegelser, dernest av den eldste fariseerbevegelsens lære ca. halvannet hundre år i forveien.
Derfor er det en stygg forvrengning av «jødedommen» å fremheve Jesus på dens bekostning ved å si at «den store hemmelighet ved hans opptreden er at Gud på
denne måte er begynt å gå den elendiges og utstøttes veier» og at han bringer noe nytt ved å lære at «Gud selv forbarmer, trøster, tilgir, metter, gleder», og samtidig blankt fortie den
historiske bakgrunn i den hensikt å skape denne illusjonen om noe «nytt». Moderne teologi griper ofte til en slik desperat siste utvei for å forsvare Jesus-apoteosen.
Tvert
om vil det riktige være å si at Jesus i så måte simpelthen var en eksponent for tanker som allerede den gang karakteriserte visse retninger i senjødedommen, etter at Jahve forlengst – allerede ved de store profeter inntil
for ca syv hundre år tilbake – var «begynt å gå de elendiges og utstøttes veier». Motivet er også sentralt i GT’s salmer, og den tidlige fariseerbevegelse hadde på dette grunnlag bygget opp en oppstandelses-teologi
med sosial-revolusjonære innslag, den som Jesus var en uselvstendig elev av (jfr. 1. Hen. 94 – 98, 103 – 104).
Så lenge man ignorerer en så direkte og avgjørende
kilde til tilsvarende trekk i Jesu eskatologi, som altså kommer fra fariseernes litteratur, bare så lenge er det mulig å framstille Jesus som den der her i særlig grad kommer med «noe nytt». Men det er lettsindig å
tro at en slik obskurantisme lenger kan redde selve Jesus-apoteosen.
Hvorfor angriper så Jesus sin samtids fariseere med en så spesiell voldsomhet? En viktig
grunn er nok den ganske banale at bevegelsen hadde båret sosial frukt. Selv om fariseerne ikke fremhevet seg ved økonomisk rikdom, hadde de fremfor alt i kraft av slike løfter om oppreisning som Henok-boken ga, svunget seg opp
fra sin fornedrede tilstand til å bli den ledende religiøse bevegelse i jødedommen på Jesu tid og til dermed også ha nådd en relativt høy sosial posisjon. Denne konsekvens av oppstandelsestroen og den selvbevissthet
og selvrettferdighet den skaper, er jo særlig velkjent fra kristendommens historie!
Men etter Jesu syn var fariseerne dermed kommet i konflikt med de opprinnelige forutsetninger
for oppstandelse. Som tidligere nedverdiget gruppe hadde fariseerne oppnådd anseelse i dette liv og denne verden, en posisjon som ganske utvilsomt også skyldtes at de sto på et relativt høyt moralsk nivå. De hadde –
skjønt oppstandelse og et liv etter døden var deres siktepunkt – traktet etter og oppnådd en gammeltestamentlig – og temmelig almennmenneskelig – dyd: ære og respekt blant sine medmennesker. Men de «utvalgte»
skulle ikke i følge Jesus ha «både i pose og sekk», dvs. lønn både på jorden og i himmelen. At en bestemt gruppe mennesker var «utvalgte» til saligheten og hadde rett til å
anse seg som utvalgte, har jo Jesus ikke bare delt med fariseerne, men endog understreket sterkere enn dem...
Det var intet tegn på sann gudsfrykt å bli æret i og av
denne verden som «lå i det onde», under «Satans herredømme». Fariseerne var i sitt strev etter «fromhet» blitt «hyklere», som – likesom de økonomisk velstående, de rike –
hadde «fått sitt», nemlig ære og innflytelse (Mt. 6:5, 16, sml. Luk. 16:25).
På ett punkt kan det nok se ut som om Jesus var interessert i – og hadde en
viss tro på muligheten av - å bedre tilstanden på jorden., dvs. i «dette verdensløp». Jeg sikter til hans sykdomshelbredelser.Selv om denne del av hans virksomhet tydeligvis er sterkt overdrevet av overleveringen
og det framgår at Jesus kjente seg brydd ved den og ønsket å bli minst mulig kjent som mirakeldoktor, så inntar den en vesentlig plass i bildet av ham. Men hovedmotivet for virksomheten har utvilsomt ligget på et annet plan enn
vår tids humanitære interesser.
Eller man kan si det slik: Jesu humanitære intensjoner var så sterkt hemmet av hans mytologiske fordommer og overtro,
at preget av magi trolldom ble dominerende. Og derfor ble disse intensjoner sekteriske, og ikke sosiale i ordets sanne betydning. Jesu hovedrolle ble å demonstrere sin rolle i den mytologiske dualismes kamp: sin makt over Satan og
de onde åndene som han trodde forårsaket sykdommene, og «sin fullmakt til å tilgi synder på jorden» (Mrk. 2:1-12).
Folk kom til ham for å få
sine «demoner» utdrevet, fordi han viste seg å være en av de mange «profeter» på den tid som hadde evner til dette. Og fordi Jesus samtidig – og der skilte han seg ut fra de andre – ga seg selv autoritet
til å gi sine pasienter syndsavlat, hadde han naturlig nok særlig suksess med dette i et miljø hvor synd og sykdom var sterkt koblet sammen. Han blir ikke noen suveren «Gudsåpenbarer» av den grunn. Men han
hører hjemme på et historisk bestemt trinn i menneskets vekst mot erkjennelse.
Jesus har i første rekke sett demonutdrivelsene som ledd i utvelgelsen av borgerne til Himmelriket.
De som tilhørte den utvalgte sjelerase, røpet seg ved sin tro på Jesu fullmakt: «Din tro har frelst deg». At det ikke var den ubetingede og almene menneske-kjærlighet til dem som led nød, som lå bak
Jesu «demonutdrivelser», fremgår også av at han sterkt vegret seg for å opptre som lege for ikke-jøder. Det gjelder begge de tilfeller da han ble bedt om det (Mt. 15:21 f., Lk. 7:2 f.). Når han gir etter
og hjelper offiseren i Kapernaum, går det tydelig fram at han var proselytt (Lk. 7: 4-5).
Ellers var humanitær hjelp til en utenforstående bare på sin plass når
denne innrømmet sin dype menneskelige mindreverdighet overfor «de utvalgte». Betingelsen var at hedningen erkjente at hans forhold til Jesus og hans landsmenn var som hunden til mennesket og derfor bare tok mot hjelpen som den som
tar mot smuler fra menneskets bord (Mt. 15: 26-27).
Så langt står tross alt den historiske Jesu fra det humanistiske menneskebilde og fra nestekjærlighetens ethos, så
fremmed var han – midt i sin lidenskap for de utstøtte – for respekt for menneskeverdet tvers over alle sektgrenser. Og derfor har sekterismen vært mer dominerende enn de etiske fremskritt innenfor den kirke som har dyrket
Jesus som «sann Gud og sant menneske.
Jesus var altså ingen «humanist» - i ordets sanne betydning...Heller ikke var Jesus «sosialist» - i dette
ords beste betydning, dvs. den betydning at man ønsker og arbeider for de sosialt underlegnes oppreisning som klasse, og uten «ideologiske» betingelser. Det vi høyst kan si er at Jesus var en slags mytologisk preget forløper
for «sosialisme» - i samme betydning av ordet.
Hans historieoppfatning og menneskesyn utelukket «sosialistiske» perspektiver. Det var nemlig bare en liten, utvalgt
del av underklassen som skulle bli «frelst» - til den himmelske velferds lykke og overdådighet.
Likesom Henok-eskatologien – og uten den ville Jesus ikke blitt
den han ble – var det altså en høyst egenartet form for «sosialt opprør» Jesus var talsmann for, siden det var betinget og begrenset av kravet om en religiøs troskvalitet hos det sosialt underlegne menneske, en
kvalitet som bare de færreste hadde: «Mange er kallet, men få er utvalgte».
«Synderne», de som Jesus utpekte som syndere, de hadde på jorden
«fått sitt», og skulle betale igjen – ikke med måte – men med endeløse renter i den evige straff som ventet dem, og omvendt. Nød, lidelse og vanære skulle altså ikke opphøre, men tvert om
forlenges ut over jordelivets grenser i eonisk tid. Siden Jesus for alvor trodde dette, foreligger her selvfølgelig ingen caritas – overfor «syndere». Det vi står overfor er er en uklart artikulert, sosial indignasjon som er
blitt kvalt under sine politiske utsikters håpløshet, og derfor slått ut i den sekteriske, eskatologiske trussels forknytte barbarisme (F.eks. Luk. 16:23 f.).
Dette har
jo sammenheng med en historieoppfatning som ikke tilla det menneskelige initiativet noen særlig betydning, men ventet på det guddommelige initiativ og inngripen fra oven, og som derfor ikke kunne tenke seg målbevisst sosial innsats på
det dennesidige plan.
Derfor er det heller ikke «de rike» og deres «kapitalistiske system» Jesus retter sine hovedangrep mot, men mot den sekten som var hans egen nærmest
beslektet: «fariseerne». «De rike» forespeiles hemmelige utveier til å slippe gjennom nåløyet til paradiset, men for «fariseere og de skriftlærde» synes det intet håp, og ingen nåde (Mrk.
10:27, Mt. 23: 13-36). Og de var ikke de sosialt eller økonomisk «de verste». De politiske og økonomiske makthavere, de som var mest interessert i å bevare de sosiale motsetningsforhold fant man ikke blant de forholdsvis nøysomme
fariseere. Vi står derfor her først og fremst overfor en ideologisk-teologisk motsetning og rivalisering mellom to eskatologiske partier som konkurrerte om oppstandelsens og det evige livs belønning!
Fariseerne var minst like alvorlig religiøse som Jesus selv var det. De hadde gjort sitt regnestykke og var kommet til sitt resultat. De håpet at de som gikk «den smale
veien» gjennom alvorsfylt lovoppfyllelse, nitidige bibelstudier, til dels asketisk livsforsakelse ved siden av sosial offervilje og misjonsvirksomhet, gikk den rette vei og at den var så anstrengende og stilte så store krav til offervilligheten
at de slett ikke «fikk sitt» i dette liv, men hadde grunn til å regne med lønn i det neste.
Den avgjørende feil de begge gjorde – både Jesus og
hans fremste motstandere – var at ingen av dem ga uttrykk for at ulikheten mellom menneskene skulle utjevnes, men at de tvert om forlenget den inn i evigheten, og samtidig utpekte seg selv og sine partifeller til å være
spesielt berettiget til himmelen og saligheten.
Og det verste: at de samtidig stilte opp en hel «evighet», uttrykt med språkets maksimale adjektiv for lang tid: aionios –
som passende betaling for synd og dyd, savn og glede, nød og velferd i et kort jordeliv, hva enten det gjaldt straffen eller lønnen – i himmel eller helvete.
Men det verdensbilde
og den historieoppfatning Jesus og de jødiske fariseere hadde, unnskylder dem selvfølgelig, kontra den kirke i dag og dens form for «fariseeisme». La oss da samtidig understreke at jødene tidlig forkastet
dualismens eskatologiske barbari og aldri har stilt opp noe offisielt dogme i den retning, slik kirken gjør det den dag i dag (jfr. Augustana art. 17). Og utvilsomt ikke minst derfor kom nettopp jøder
til å spille en ledende rolle i Europas sosiale frigjøringsbevegelser. De hadde ikke, som den kristne kirke, fått den sosiale tanke- og handlekraft lammet av hinsidighets-eskatologien».
http://www.nb.no/nbsok/nb/c6555150f8b65b464e569fe257e8dc4a?index=2#0
Se også andre innlegg på denne hjemmeside, som «Justismord?» og «Jesu bibeltroskap».
-------------------
30.01.2016 (revidert 07.02.2016)
G. Ullestad