STIKLESTAD: «nasjonens talerstol»?
Vi snakker om åstedet for et militært slag. "Stiklestad er helligstedet
der meninger kan brytes, mennesker møtes og verdier for det nye Norge utmeisles". Slike og lignende fantastiske utsagn sto å lese i Vårt Lands helsides artikkel lørdag 28. juli 2012: Mer
enn norske verdier.
Artikkelen er sjokkerende lesning. Den er skrevet av to stortingspolitikere fra henholdsvis Krf og Ap (Øivind Håbrekke og Arild Stokkan Grande). Så vidt jeg
vet har ingen andre aviser tatt tak i denne meget oppsiktsvekkende artikkel. Vårt Lands papiravis har ikke gjort artikkelen tilgjengelig på nettavisen. Olavsfestdagene 2012 har heller ikke vært tema på Verdidebatt.
OLAVSARVEN ("verdiene Olav brakte med seg") formidles i Vårt Lands artikkel 28. juli 2012 som «grunnlag for toleranse og åpenhet», hvilket straks må avvises som løgnaktig propaganda.
De to kristne artikkelforfattere og stortingsrepresentanter fabulerer subjektivt og spekulativt (for ikke å si "delirisk") om feiringen av Olsok og Stiklestad i år 2030. De tenker langt frem i tid.
Forfatterne
fantaserer om at «Pilegrimene vil komme fra mange himmelretninger...», og at «Stiklestad er viden kjent for økumenikk og religionsdialog, med utgangspunkt i stedets historie
og kristen identitet... alle møtes de i en folkemasse større enn noensinne i nasjonens tusenårige historie. Samlet til nasjonal markering og økumenisk feiring».
Både tekst og illustrasjon må fremkalle frysninger hos den moderne, opplyste leser. Innholdet er ikke bare reaksjonært, men direkte USANT. Vi kan betrakte artikkelen som historisk og teologisk revisjonisme
på sitt aller groveste. Den gir svært urovekkende signaler om Den norske kirkes og «Folkekirkens» mulige veivalg fremover. Når en Arbeiderparti-politiker stiller seg bak middelaldersk overtro og autoritært tankegods,
avtegnes et kirkelig-politisk mønster vi har sett konturene av i lang tid.
OLAVSSTEINEN
Vårt Lands papiravis 23. juli viet hele 4 sider til Olavssteinen (en stein fra middelalderen, som «Hellig-Olav» i følge tradisjonen lente seg mot da han fikk sitt banesår under det militære slaget på
Stiklestad), med absurde utsagn som dette: «Mener Olavssteinen helbreder»... «Olavssteinen kan peke på Kristus»... Både preses i Den norske kirke og biskop i Nidaros blir intervjuet i avisen. Sistnevnte mener at
det er behov for relikvier i det norske folk: «Folk har behov for konkrete gjenstander, noe håndfast».
(I luthersk teologisk terminologi er Olavssteinens betydning blitt omtalt som «spiritualpresentisk
relikvielære», endog på nettstedet forskning.no)
Slik opptrer og taler en kirke i dyp krise. Som «Folkekirke» flykter den fra nåtiden
og demonstrerer at den ikke tilhører fremtiden. Den blir tilbakeskuende og vender blikket bakover til oldnorsk overtro. Et lite skritt mot selvstendighet medfører altså at Den norske kirke søker etter sitt autoritære
opphav for å finne feste og fast grunn.
"FRYKTENS ETIKK"
(jf. Bertrand
Russel)
Kirkens talsmenn kan selvsagt ikke med den ene hånden reise fredsfanen OG med den andre tviholde på korset og sverdet (Olsok er markert med en øks på primstaven). I nevnte artikkel blir «den kristne arv» ("Verdiene Olav brakte med seg...") stilt klart til skue for leserne, med sine dype røtter i oldtidens og middelalderens autoritære herskerideologi.
Janus-ansiktets mørke side trer tydelig frem. I krisetider blir autoritetsbehovet aktivisert og oppmuntret.
Illustrasjonen i Vårt Land 28. juli er ikke til å misforstå. Kongen inkarnerer den guddommelige allmakt. Det religiøse og politiske diktaturet forenes i kongens person. Den "hellige" krigerkonge på tronstolen/himmeltronen - utstyrt med kors, sverd og glorie – er et talende
bilde på Den norske kirkes (og Vårt Lands) politisk-totalitære ambisjoner. Illustrasjonen med sin fryktinngytende symbolikk fremhever den opphøyde allherskerens makt og folkets lydige tilbedelse.
(Vårt Land opplyser at illustrasjonen er en «vignett til Olav den helliges saga i Snorres Heimskringla, tegnet av Gerhard Munthe og gjengitt i den illustrerte praktutgaven fra 1899»).
Den
kristne gudekongen hersker uinnskrenket over det nedbøyde, underdanige og knelende folk ved foten av tronstolen. Avstanden er enorm mellom «folket» der nede og herskermakten der oppe. «Hellig-Olav»,
«den evige konge», "helgenkongen" blir han kalt, denne usiviliserte barbar, konge og kriger fra middelalderen, som presset sultne huggormer ned gjennom halsen på sine undersåtter. De ble som sedvanlig ved kristningen av Europa stilt
overfor valget: enten dåp/omvendelse eller drap: «Olav truet med død og lemlestelse, og tap av eiendom». I moderne kirke-kristen apologi og historieskriving ser vi at denne tvangskristningen blir omtolket til "økumenikk
og religionsdialog".
Ved Stiklestad og Nidaros kollapser historisk sannferdighet, logikk og humanitet. En offentlig religion som skamløst griper til historieforfalskning for «å redde
sitt skinn» er kynisk manipulativ og uærlig.
Ikke bare det: ved å dyrke og ære en voldelig og brutal konge fra middelalderen, demonstrerer Den norske kirke sin anti-sivilisatoriske
tendens. I like høy grad avslører den sine politisk-totalitære ambisjoner.
Den kristne kirke har ingen erfaring med politisk uavhengighet. Helt fra keiser Konstantins
romerkirke fra 300-tallet har den vært mer politisk enn religiøs. Hele kirkehistorien avslører kirke-kristendommen som en politisk bevegelse og ideologi. Kirkens geistlighet og dens teologer har nær 1700 års erfaring
med manipulasjon, taktikkeri og maktpolitisk alliansebygging. De er meget drevne i det politiske spillet. De har igjen og igjen avslørt at de ikke har humanistiske eller demokratiske aspirasjoner, men kun kirkepolitiske og maktpolitiske interesser å
ivareta.
PROST TROND BAKKEVIGS stemme lyder stadig i det offentlige rom, fortrinnsvis i Aftenpostens søndagsspalte. I tidsskriftet Kirke
og kultur 2/2009 skriver Bakkevig følgende:
"Religion er ingen privatsak. Tro er en personlig sak, men religion er en offentlig størrelse, og derfor et offentlig anliggende... Det finnes
intet religionsnøytralt rom, verken offentlig eller privat. Det finnes bare slike rom hvor religion og livssyn finnes... Det er heller ikke mulig å ta religion ut av offentlige institusjoner...".
Her
"glemmer" Bakkevig tilfeldigvis å erstatte ordet "religion" med kristendom, den religion som vitterlig har vært vårt lands totalitære (stats)religion i 1000 år. Vi fornemmer den "totalitære lengsel", kamuflert i
upresist språklig svada.
Kristen tro er slett ikke betraktet som en "personlig sak". Da ville statskirke ("Folkekirke"), spebarnsdåp og misjon vært
utenkelig. Kirkens bekjennelser forkynner ingen "personlig tro", men en teologisk-dogmatisk lære! Den som avviser Kristus-troen blir i Confessio Augustana truet med evig straff ("pine uten ende").
Det
hagler med fordømmelser i skriftets første artikler. Muslimene blir spesielt nevnt som fordømte.
Vi må snart få vite fra høyeste kirkelig hold hvordan Confessio
Augustana kan forenes med "religionsfrihet". I disse dager hører vi at norske ambassader skal hjelpe "forfulgte kristne" (forstått som religiøse minoriteter), samtidig som Den norske kirkes volds- og straffetrusler mot annerledes-troende
ønskes beholdt i Grunnloven (jf. § 16).
En religion har selvsagt ingen annen rett eller plass i det offentlige liv enn den samfunnets borgere tillater den å ha. Enhver religion må bedømmes
ut fra sin lære og ideologi (verdensbilde, samfunnssyn og menneskesyn). Det gjelder selvsagt også KRISTENDOMMEN, som Bakkevig ikke vil navngi.
Enhver religion er en menneskelig konstruksjon og
kan følgelig kritiseres, avvises og forkastes på lik linje med politiske ideologier -hvis de målbærer idéer som strider mot samfunnets demokratiske og etisk-rettslige ordninger og normer.
Det er derfor god grunn til å konfrontere Arbeiderpartimann, skribent og prost Trond Bakkevig med tankeinnholdet i Confessio Augustana (særlig art. 1 og 17). Han har avgitt sitt troskapsløfte
til den evangelisk-lutherske bekjennelse, og følgelig er det denne konkrete "religion" og kristendomsform han indirekte refererer til - uten å si det klart og presist. Han gjemmer seg bak et diffust religionsbegrep.
Man bør merke seg at folkekirkelige "tåkefyrster" offentlig svært ofte unngår betegnelsen på den kristne religion: kristendommen. Men presisjon og avgrensning er svært viktig: vi snakker om den kristne "Gud" og den kristne tro
(Kristus-tro).
"UTENFOR KIRKEN FINNES INGEN FRELSE"
Dette uttalte en av de tidlige kirkefedre. «Kirken er
sendt av Gud til verden», skrev teolog og rektor ved Misjonshøgskolen i Stavanger Aftenblad 17. apr. 2012.
"Vissheten om å tilhøre en verdensvid kirke og en universalhistorie som
begynte med fader Abraham og aldri vil ende. Dette var verdiene Olav den Hellige brakte til Norge". (Vårt Lands artikkel 28. juli 2012)
"Med kall fra
Gud og kirken" var tittelen på et av skriftene jeg siterte fra i forrige innlegg. Gud og kirken er altså nær identiske størrelser?
«Det er få, både i og utenfor kirken, som ønsker at den skal opptre som et PARALLELT FORVALTNINGSSYSTEM», skriver den kristne journalisten Sven
Egil Omdal i Stavanger Aftenblad 19/5-12.
Jo, Den norske kirke har allerede bygget opp et parallelt forvaltningssystem: Kirkemøte (kirkens «Storting»), Kirkerådet (kirkens
«regjering»), og i følge Vårt Land: kirkens utenriksminister (Berit Hagen Agøy, leder i Mellomkirkelig Råd i Den norske kirke). Den norske kirke har møysommelig og planmessig utviklet seg til en «stat
i staten» (et «mini-Vatikan»). Vi har de siste årtier sett en voldsom utbygging av kirkens organisasjonsvelde, med nettverk langt inn i maktens kontorer og korridorer. På alle samfunnsområder gjør dette nettverket
seg gjeldende, og det er gjerne i Vårt Land vi får nyttig informasjon om aktørenes «kristne tro», og deres til dels besynderlige nettverk og karriereveier.
Guder er ikke «allmektige».
Det er derimot kirken og dens mannlige presteskap/teologer. De har konstruert en maskulin «Gud» og Kristus-figur de kan manipulere med alt etter skiftende tiders behov og nytte. Også den mytologiske Satan-figuren er en mannperson. Alle som
har lest de foregående 1700 års kirke- og teologihistorie vet at det ikke finnes noen kvinnelige disipler/apostler, kirkefedre, paver eller biskoper. Det finnes ingen "menneskedatter" eller "kirkemødre", verken i evangelieskriftene
eller i kirkehistorien. Alle de 5 autoriserte bekjennelsesskrifter er utformet av menn! Hvem har hørt om kvinnelige deltakere på de utallige kirkemøter som ble avholdt gjennom historien?
Kirke-
og teologihistorien er en oppvisning i maskulin «allmakt» og storhetsfantasier. Teologene har skrevet hele biblioteker av bøker om mannsguden sin. De VET påfallende nok alltid hva mannsguden tenker og føler.
De har inngående kjennskap til hans personlighet, vilje og verdensplan. Selvsagt! De har jo skapt ham! Han er et speilbilde av dem selv (og den tid de lever i).
Prost Trond Bakkevig VET f.eks. at "Mangfold
er Guds vesen" (Aftenposten 3/6-12). Min Gud er slik og slik.., hører vi ofte fra kristent hold. En kvinnelig blogger på Stavanger Aftenblads nettavis uttalte at hennes Gud var en kaffedrikkende sosialdemokrat (hun var/er AUF'er
og aktiv i lokalpolitikken). Vi finner mange lignende eksempler på at den kristne "Gud" er skapt i menneskers bilde. Han har visstnok sterke politiske interesser, særlig i utenriks- og bistandspolitikken, ofte i samsvar med hans tilhengeres ideologiske oppfatninger.
«Gud tilbake i politikken» har vært et forunderlig slagord i den rød-grønne regjering. Utenriksminister Jonas Gahr Støre og SV-politiker
og tidligere statsråd Erik Solheim er representanter for den rød-grønne regjeringens særegne kristne profil. Det finnes mange flere.
AUTORITETSDYRKELSE
Avisen Vårt Land har gitt stor spalteplass til hyllest av en brutal krigerkonge fra middelalderen: Olav Haraldsson. Ukeavisen Dag og Tid fredag
10. august spanderte to helsider på "Olavsfestdagene" i Trondheim (journalist: Sjur Haga Bringeland), uten å informere leserne om hvem denne "hellige" konge, kriger og voldsmann var.
Stiklestad
og Nidaros er stedene hvor SVERD og KORS møtes. De årlige Olavsdagene i Trondheim blir ledsaget av et emblem hvor kors, sverd og krone er nøye sammenbundet. Det er herskermaktens, voldens og militarismens språk. Med andre ord: Olavsfeiringen er skremmende voldsforherligelse.
Olavsfestdagene 28. juli
til 5. august forbinder seg med krigens og voldens symboler fra oldtidens og middelalderens herskerideologi, slik massemorderen Anders B. Breivik føler slektskap med middelalderens autoritære og voldelige korsfarer-ideologi.
Også krigerkongen Olav er avbildet som korsfarer. Med grusom ironi har Den norske kirke avslørt sin kristne arv og sine kristne verdier, med dype røtter i det samme jordsmonn - den samme kristne tradisjon - som fostret
Anders B. Breivik.
Den kristen-troende riksantikvar JØRN HOLME hadde i Vårt Land 1. aug. 2011 en meget tendensiøs artikkel med følgende tittel: Vår
Olavsarv – å være pilegrim. Jeg skulle gjerne ha laget en lenke til denne artikkelen, men jeg har ikke lykkes (den har tidligere vært lett å finne på Internett). Det er kanskje ikke uten betydning å nevne
at riksantikvaren har vært dommer, statsskretær i Bondevik-regjeringen OG sjef for Politiets Sikkerhetstjeneste (PST). Han har som så mange andre fortalt om sin kristne tro i Vårt Land.
Det
er forbløffende hvordan Vårt Lands papiravis helt ukritisk har åpnet spaltene på vidt gap for middelaldersk overtro og mytologi, med tilslutning ikke bare fra riksantikvaren, men også fra preses, biskop og fakultetsteologer.
Nå også fra to stortingspolitikere, fra henholdsvis Krf og AP.
Den klart autoritære vending vi ser avtegne seg i Vårt Lands spalter vil forhåpentlig «vekke» en del sovende
kirkemedlemmer («folket») til sterkere motstand og reaksjon.
KRISTEN KONGEIDEOLOGI
En historisk
bakgrunn for kristen kongeideologi kan vi finne i religionshistoriker Gro Steinslands bok: Den hellige kongen (Pax Forlag 2000, s. 92 - 97).
Steinsland
opplyser at Augustin tidlig på 400-tallet portretterte den ideale fyrsten, rex iustus, en rettferdig konge, i opposisjon til rex tyrannus, den onde kongen: «Denne rex iustus
ble sentral i utviklingen av middelalderens kongeideologi, en utvikling som kulminerte under Karl den store da verdslig styre og statsforfatning inngikk et intimt samarbeid. I praksis var nå kongen
kirkens øverste leder».
Jeg siterer videre fra Steinslands bok:
Den første kristne keiser Konstantin
ble en sentral skikkelse i denne prosessen. Det var Konstantins hoffteolog Eusebius som utviklet en kristen-politisk tolkning av Konstantins maktovertakelse. Konstantin ble presentert som enehersker, monarkhos, som den allmektige Gud og allherskers
eikhon, bilde. Keiserens herredømme er derfor en mimesis, etterligning, av det guddommelige monarki. Dette mektige Konstantin-idealet ble stadig fremholdt for den kristne europeiske fyrste.
Denne
kongeideologien som hadde sin forankring i en kosmisk visjon av historiens gang og målrettethet, ble i tur og orden overtatt av barbarkongene, f.eks. av Teoderik den store, slik det er formulert av Cassidor i hans verk om goternes historie. Trådene
i denne konge-ideologien og dette historiesynet ble knyttet til Det gamle testamentets teokrati, gudsstyre. Fra og med Konstantin ble det romerske folket identifisert med den på en gang historisk og mytiske
størrelsen Israel. Eusebius omtalte Konstantin som Novus Moses, den nye Moses. Israels konger ble typer som pekte frem mot de kristne keiserne. Innenfor dette idémønsteret tok man
til sist opp en eldgammel tradisjon: salvingen av kongen som Christus Domini, Herrens salvede, etter mønster av den gammeltestamentlige kongesalvingen.
Karl den store ble kronet til keiser av paven
i Roma: Imperator Romanorum (romernes keiser). Karl den store var tysk romersk keiser fra år 800 og engasjert i nesten konstant krigføring
gjennom hele sitt styre, med sitt legendariske sverd "Joyeuse" i hånden. Etter tretti år med krig og atten slag, erobret han Sachsen, et mål som hadde vært den uoppnåelige drømmen til den romerske keiser Augustus. Karl
den store fortsatte med å konvertere de erobrede til katolsk kristendom, med makt hvor det var nødvendig.
Idéene rundt det kristne sakralkongedømmet topper seg i ideologi-produksjonen
under Karl den store i et teokrati, et gudsstyre, der kongen blir sett som Guds stedfortreder på jorden. Det betydde at den verdslige og den religiøse makten vevdes tettere sammen enn under noen
tidligere konges ledelse. Som Romerrikets viderefører var Karl Novus David. Han utstrakte sitt herredømme til hele det kristne Vesterlandet. Fyrsten var blitt en religiøs-politisk lederskikkelse av hittil ukjente dimensjoner.
Gamle forestillinger om «lykke» og «godt år» ble revitalisert. Karl den store ble hilst med Messias-tittelen rex et sacerdotus, konge og prest.
Denne vesterlandske kongeideologi
gikk i arv til nye riksdannelser, bl.a. til Det tyske riket, som var det mektigste i Europa på den tiden kristningen av Norge ble gjennomført, på 900- og 1000-tallet. De tyske kongene ble kronet som keisere av paven i Rom... De engelske
kongene ble fra Edgars tid salvet og kronet etter karolinsk mønster, det innebar at kongen var både hersker og prest... Hele fem av de gammelengelske kongene ble erklært for helgener og martyrer etter sin død. Det er mot denne videre
europeiske og især den engelske bakgrunnen at de norske kristningskongenes innsats og ledende stilling i den tidlige kirkestyring blir forståelig.
(sitat slutt)
--------------------------------
ENEVOLDSTID OG KONGEIDEOLOGI PÅ 1600-TALLET
Som prest/teolog fra Menighetsfakultetet,
frimurer, spesialrådgiver og avdelingsdirektør i Kirkedepartementet, medlem av Den norske kirkes lærenemnd, medlem i Gjønnes-utvalget OG en av de fremste kandidater til bispevalget i Hamar 2006, er Per-Otto
Gullaksen et ypperlig eksempel på det meget usunne samrøre mellom religion og ideologi, kirke og politikk (hans karriere ble avbrutt av en banal kvinnehistorie).
Gullaksen er langt fra den eneste kirkelige aktør som bærer "mange hatter", hopper fra taburett til taburett, trekker i mange tråder, snakker med flere tunger og deltar i en mer eller mindre skjult nettverksbygging.
(Ja, det er vel snart på tide at avisene begynner å grave litt i denne materien, hvor "habilitetsproblemet" kan bli langt mer påtrengende enn det vi har sett hittil. Men det kan fort vise seg at pressen
selv er en del av problemet).
Per-Otto Gullaksen var ansvarlig for at pilegrimsarbeidet i Kultur- og kirkedepartementet i 2009 foreslo 5 mill. til pilegrimsarbeidet
i statsbudsjettet for 2010. Han var leder for arbeidsgruppen som skulle arbeide videre med den fremtidige pilegrimssatsningen.
I boken Stat og kirke i Norge
(Verbum 2000) skriver Per-Otto Gullaksen at det er en riktig historisk beskrivelse å si at Norges kristning var kongemaktens verk:
«Det har gjennom størstedelen av Den norske kirkes historie
bestått sterke bånd mellom kongemakt og kirke. De første biskopene var misjonsbiskoper som fulgte med i kongens følge på hans reiser rundt om i landet. Rikssamling og kristning (850 – 1030) falt sammen og bestyrket hverandre
gjensidig. Kirkerett ble fastsatt som kongens og folkets rett gjennom lagtingslover. Kristningen av landet ble behandlet som en lovgivningssak, og innført ved lovvedtak på tinget».
«Etter
hvert som føydalsamfunnet gikk i oppløsning, ble kirken avhengig av allianse med de ulike monarkier om den skulle bevare sin posisjon, sine privilegier og sin mulighet til å regulere kirkelige forhold. Fraværet av
en sterk sentralmakt i Tyskland (de tyske stater) åpnet her for en sterk territorial fyrstemakt. Reformasjonen og motreformasjonen kom derfor til å fremme samme forhold, nemlig etablering av mer eller mindre selvstendige fyrstedømme-kirker,
etter prinsippet «cuius regio eius religio». Fyrstens religion skulle være bestemmende for landområdets religion».
«Reformasjonen ble innført i Danmark-Norge ved en lovgivningsakt.
Etter at (de katolske) biskopene var avsatt og deres gods og inntekter lagt under kirken i 1536, ble Kirkeordinansen undertegnet den 2. sept. 1537 av Kong Christian III».
I følge Gulliksen viser danskekongen
Christian III i sin fortale til at han har konsultert med Luther og de lutherske tyske teologer, og at Luthers og Melanchtons nære medarbeider (Hans Bugenhagen) har ført ordinansen i pennen. Med
«vår ordinans», skriver kongen «vil vi tjene vår Herre Jesu Kristi ordinans, han som er vår eneste lærer og mester så vel som vår eneste frelser og visse salighet».
«Med enevoldstidens kongeideologi fra 1661 og Kongeloven av 1665 var og ble kongen i alt sitt virke forpliktet av Guds ord og den lære som er framstilt i Confessio Augustana».
«Det er etter dette først i enevoldstiden vi møter statskirkesystemet i det som har vært oppfattet som dets klassiske utforming. Det har sin bakgrunn i at stat og konge kristianiseres og
konfesjonaliseres. Kirkestyret ses derfor som en integrert del av den lutherske konges funksjon som lovgiver og myndighetsutøver av «Guds nåde» (...) Kristenplikt var borgerplikt. Politiets og domsapparatets rettspleie virket
hånd i hånd med den kirkelige øvrighet som bl. a. utøvet kirketuktsanksjoner".
STATLIG PILEGRIMSSTRATEGI ÅR 2009
Ved Pilegrimskonferansen i Trondheim 3. aug. 2009 holdt daværende (Arbeiderpartiets) kultur- og kirkeminister Trond Giske en tale, hvor han fortalte
at han hadde invitert
"17 nøkkelpersoner fra kommuner, fylkeskommuner, kirken og reiselivet til å gå deler av pilegrimsveien, camionen, til pilegrimsmålet Santiago de Compostela
i nord-vest Spania".
"Biskop Solveig Fiske ledet oss gjennom morgen- og kveldssamlinger der vi ble satt i pilegrimsmodus og fikk med oss ord for dagen og bønn for natta".
(Merk altså: kirkemakt og statsmakt i (u)skjønn forening.)
Et av de overordnede mål for regjeringens pilegrimsstrategi var og er at "kristen-tro og tradisjon forblir
å være viktige kilder for menneskelig identitet og tilhørighet (kirkemål)". Ja, hør bare hvordan kirkelige og politisk-økonomiske interesser, av en kirkeminister fra Arbeiderpartiet,
veves sammen. Jeg siterer fra Trond Giskes tale:
"For at pilegrimstradisjonen skal opprettholdes og utvikles videre, er vi avhengig av et fortsatt samspill og en god oppgavefordeling mellom mange aktører
innenfor kirke, reiseliv og kulturliv, og mellom sentrale, regionale og lokale myndigheter.
Skal vi lykkes trenger vi en kirke og kirkelige medarbeidere som ser verdien i det enkle, som vandrer
sammen med mennesker og gjerne i taushet. Vi trenger at kirker er åpne så vandrere kan gå inn og sette seg ned og ha en stille stund. Vi trenger kirker som er startsteder for vandring og en Nidarosdom som er et åpent
mål. Vi trenger en økumenisk kirke, ikke minst trenger vi et godt samarbeid mellom Den norske kirke og Den katolske kirke i Norge. Om pilegrimsvandring til Nidaros skulle bli en internasjonal bevegelse vet vi at mange –
de fleste av de utlendinger som vil komme – tilhører den katolske kirke".
(Hvem snakker han på vegne av, eller over hodene på? Hvem er "vi" i kirkeminister Trond Giskes tale?
Hvem er de trengende? Har han konsultert medlemmene i Den norske kirke - nær 80% av det norske folk - eller har de ingen stemme?)
TRETTIÅRSKRIGEN (1618 – 48)
Jeg minner kristenheten om at trettiårskrigen i første halvdel av 1600-tallet - en grusom religiøs maktkamp
mellom katolikker og protestanter - kostet millioner av menneskeliv. Et århundrelangt hat og fiendskap mellom katolikker og protestanter resulterte i en militær konflikt. Hendelsen som utløste krigen er like absurd som
vanvittig (her må leserne selv konferere historieverkene).
Som det ganske riktig er sagt: «Kampen om menneskenes sjeler var sammenvevd med politiske motsetninger».
Det "Hellige romerske riket av den tyske nasjon" besto av flere hundre småriker/fyrstedømmer som formelt sto under den katolske keiseren i Wien (Habsburger-slekten). Etter "freden« i Augsburg" i
1555 forlot flere av småstatene/fyrstedømmene Den katolske kirke, og en rekke protestantiske opprør ble slått ned.
Krigføringen ble hovedsakelig utkjempet på tysk jord, og
sivilbefolkningen ble (som også i dag) hardt rammet. De ble utsatt for enorme lidelser. Mange tusen landsbyer og mindre byer ble ødelagt. Hvor mange som mistet livet kan ikke tallfestes nøyaktig.
Noen forskere regner at nær en tredjedel av befolkningen i det tyske riket (grovt regnet ca. 17 mill. ved krigens frembrudd i 1618) mistet livet som en direkte og indirekte følge av krigshandlingene.
Denne
religionskrigen er blitt omtalt som «en av de lengste og blodigste krigene i Europas historie». Paradoksalt nok er den også en av de mest fortiede konflikter og kriger i den (idealiserte) kirkelige historieskriving. 30 års
religionskrig på 1600-tallet utløser ingen særlig interesse fra kirke-kristne teologer, kirkehistorikere eller apologeter. En del av dem vil mye heller snakke om fascismens, nazismens og stalinismens redsler i første halvdel av det
20. århundre enn om trettiårskrigens religiøse og militaristiske vanvidd på 1600-tallet.
Når volden og herskermakten sakraliseres i år 2012 ("Hellig-Olav",
"helligstedet" Stiklestad), kan vi konkludere at kirken legitimerer makt- og voldsutøvelse for å nå sitt mål om et politisk-totalitært samfunn.
Vi må ikke glemme at det keiserlige
diktatur har overlevd i Vatikanstaten, med paven som religiøs og politisk hersker. All makt i pavens hånd! Midt i det demokratiske Europa finner vi altså I DAG en (maskulin) kristen diktaturstat.
Frem mot Luther-jubileet i år 2017 må vi forvente at de protestantiske kirker har mot og redelighet til å kontronteres ikke bare med de menneskelige lidelser og ofre trettiårskrigen medførte, men med selve den voldsteologi som muliggjorde dette religiøst-ideologiske og militaristiske barbari. Her kjempet de kristne ikke mot "vantro fiender", heller ikke mot "hedninger", men mot hverandre! Kristne trosbrødre
ble dødsfiender!
Og så våger kirken å snakke om dialog, når den igjen og igjen har løst sine indre konflikter v.hj.a våpen, voldstrusler og maktbruk!
Det er grunn til å minne om at våpenproduksjon og våpenmakt i den kristne verden drives mot nye farlige høyder i vår tid (muslimske
land er særlig utsatt for de høyteknologiske Nato-bombene).
POLITISK-IDEOLOGISK TERROR ble og måtte bli konsekvensen
av kristendommens autoritetsdyrkelse: dens overmodige guddommeliggjøring av et oldtidsmenneske: Jesus fra Nazareth. Fra keiser Kostantins diktatur til
Stiklestad, fra korstogene til trettiårskrigen, fra den europeiske kolonialismens herskerideologi til de to verdenskrigene i det 20. århundre møter vi dualismens hat og fiendskap:
"Den
som ikke er med meg, er mot meg"... "De som ikke vil ha meg til konge, før dem hit og hugg dem ned for mine øyne" (Jesu ord i følge evangelieskriftene).
Kravet til lydighet og
underkastelse under keiseren, paven, biskopen, kongen og Føreren løper sammen i det religiøse og politiske diktaturet. Den som ikke underkaster seg herskeren/diktatoren: paven/biskopen eller Føreren blir truet med evigvarende
straff.
Inkvisisjonens terror og torturmetoder avslører den brutale kirkemaktens hesligste ansikt. Kjetterbål og heksebål, jødeforfølgelser, etnisk
rensing og slavehandel viser at menneskets verdi av kirken ble vurdert svært lavt, gjennom århundrer etter århundrer. Vi snakker om ufattelige tidsperspektiver. Det udøpte, ikke-kristne mennesket hadde intet menneskeverd (jf.
Confessio Augustana art. 1 og 17).
Det er fryktens etikk som råder i ethvert diktatur, religiøst eller politisk. Kirken kunne aldri ha bygget ut og beholdt sin maktposisjon
i årtusener uten å plante frykt i befolkningen. Kirkens geistlige maktpersoner oppkastet seg til herre over liv og død. De slynget sine forskrudde doms- og helvetestrusler over folkene, overalt hvor kirkene poppet opp (med
sitt geistlige hierarki). De var herskere i "Guds kirke" på jorden. De formante, truet, tuktet og straffet. De forvaltet fordømmelsen og syndsforlatelsen, og kunne knapt komme nærmere "gudestatus".
Dette er "den kristne arv". Det er også Olavsarven. Tankeinnholdet i kirkens lære, bekjennelse og teologi skremmer nok de færreste i dag. Det som derimot skremmer er at kirken åpenbart lengter tilbake til middelalderens autoritære
regime, med den kristne krigerkonge på tronstolen. Det er den politisk-totalitære kirke vi kan ha grunn til å frykte.
Når motstand, krise og oppløsning truer kirkens autoritet,
prestisje og maktstilling, vil de anti-demokratiske aspekter høyst sannsynlig bli mer fremtredende. Hvilke midler den vil ta i bruk gjenstår å se.
---------------------------
For tiden bedriver kirkelige aktører en voldsom verbal offensiv, ikke minst i avisspaltene. Det er der teologer og apologeter har funnet og fått sin prekestol (slik
de drømte om tidlig på 1980-tallet, da den kristne journalisthøgskolen, Gimlekollen, ble realisert). De inviterer ikke til dialog eller debatt med kritikere blant kirkemedlemmene. En preken er alltid monolog og belæring. Leserne og
lytterne skal bare "ta i mot".
En hyrde skal angivelig lede og samle fårene. Når de løper sin vei i alle retninger får hyrden en vanskelig oppgave. Skal han lokke
og godsnakke med dem, eller skal han bruke pisken? Trusler?
------------------------
05.09.2012
G. Ullestad