"Syndens lønn er døden"

Synd og fortapelse

 

«Av de store verdensreligionene er det kristendommen som er mest opptatt av syndens problem. Synd – med motstykket skyld – blir her sett på som en fundamental egenskap ved menneskenaturen (arvesynden), og forklares mytologisk som følgen av en fatal urtidshendelse (Adams fristelse og påfølgende utdrivelse fra paradiset)».

«I kristendommen angir helvete det evige straffested for dem som fordømmes på dommedag...Både katolsk og protestantisk kirkelære unngår imidlertid beskrivelser av enkeltheter i forbindelse med helvete, og fortapelsen blir oftest sett som en atskillelse fra Gud som er villet av mennesket selv...».

(Religionsleksikon, Cappelen 2002. Redaktører: Per Kværne og Kari Vogt).

 

«I følge protestantisk kristendom er i utgangspunktet alle mennesker syndige av natur og derfor atskilt fra Gud. Mennesket kan ikke selv gjøre noe for å bli frelst. Fortapelsen er derfor Guds straff over synden som alle mennesker på grunn av deres gjerninger har gjort seg skyldig i. Det eneste som kan redde mennesket fra fortapelsen er Guds nåde som i følge protestantene kun kan mottas ved tro. Ethvert menneske som ikke får del i nåden må selv ta sin straff og dermed går fortapt».

(norsk Wikipedia)

 

«I kristendommen blir synd sett på som en fundamental egenskap ved menneskenaturen i form av arvesynden. Synd kan bare fjernes for det enkelte menneskets vedkommende gjennom innlemmelse i den kristne kirke ved dåpen, og et trosforhold til Jesus Kristus, som i egenskap av å være Guds sønn har kunnet sone og dermed oppheve menneskehetens kollektive skyld».

(Store norske leksikon: www.snl.no)

 

---------------------  

 

Etter 500 år med (luthersk) statskirkelig styre i vårt land, og nå en (grunnlovsfestet) evangelisk-luthersk «folkekirke», har lite endret seg i synet på den syndige menneskenaturen. Når det gjelder den offisielle kirke-kristne lære og teologi om synd, ondskap og helvete/fortapelse, overlevert gjennom halvannet årtusen, har vi tilgang til en enorm mengde med skriftlige nedtegnelser i form av prekener og belæringer, illustrasjoner, tekster, artikler og bøker.

Forestillingene er presset på oss ovenfra. Verken Jesu grusomme domsforkynnelse i evangelieskriftene, kirkefedrenes skrifter, den heslige Petrus-apokalypsen i antikken, Romerkirkens fiendehat og maktutøvelse eller Dantes fryktelige helvetes-delirier (Inferno!) er utslag av noe slags «vrengebilde» eller «folkelig» kristendom, slik noen moderne teologer og apologeter vil ha oss til å tro.

Tvert om har kirken gjennom utallige århundrer forstått og vedlikeholdt den fysiske helvetesanstalt, akkurat slik Jesus selv oppfattet det i evangelieskriftene (fortrinnsvis i de synoptiske evangelier). De fordømtes pine er hos Jesus beskrevet konkret og sanselig. Og det er hans teologiske meningsmotstandere blant sine jødiske landsmenn Jesus skjeller ut og dømmer til den verst tenkelige straff.

Helvete er ingen tilstand, som noen teologer vil ha det til, men fysisk pine i et fysisk lokaliserbart torturkammer. Jesu voldseskatologi i evangelieskriftene er av ham selv forstått og utlagt helt reelt og bokstavlig. Jesus var BOKSTAVTRO! Han var ingen liberal teolog.

Den kristne (volds)teologi og ideologi: demonologien, jøde-stereotypien, inkvisisjonens terror, korsfarer-ideologien og heksehysteriet gjennom middelalderens årtusen ble kynisk og systematisk utformet blant mer eller mindre lærde paver, biskoper og munker.

To av de mest innflytelsesrike (helgenkårede) «kristne tenkere» er Augustin og Thomas Aquinas. Nevnes kan også de aggressive og militaristiske kristen-katolske munker Bernhard av Clairvaux (også helgenkåret) og Jesuittordenens grunnlegger Ignatius Loyola. Heller ikke den rabiate protestantiske utbryter og sektleder Martin Luther var noen "fredsfyrste" eller «fredsapostel».

Alle disse kirkelærere har etterlatt seg skrifter vi bare kan forferdes over. Det er en grusom hån mot historiens uskyldige ofre for kirkens maktutfoldelse å betegne kristendommen som en «fredsreligion». Det er nettopp på «fruktene» kirken må vurderes og bedømmes. Kirkens historiske forbrytelser («synder») overgår alt vi kan forestille oss av planmessig og utspekulert umenneskelighet og brutalitet.

(Som nok mange vil ha registrert er dette et tilbakevendende tema hos undertegnede på denne hjemmeside. Det skyldes dyp uro og forskrekkelse over kirkens manglende evne til selvkritikk og selvoppgjør. Det finnes ingen «teologi» som kan rettferdigjøre den kristne kirkes voldsbarbari!).

Noen moderne teologer ("kriseteologien") har forsøkt å flytte «helvete» ned på jorden. Helvete er «her og nå», sier de gjerne. Tanken er nok at det er vi mennesker med vår onde, syndige natur som skaper helvete for hverandre. En prest uttalte (også ved juletider) at helvete er i Palestina, og følgelig er det israelske soldater som skaper helvete for palestinerne. De (liberal)teologer som har forsøkt å omdefinere og omplassere det hinsidige helvete forteller oss ikke at kirken selv hentet torturanstalten ned på jorden. Den (evige) straff og pine ble innledet i denne verden. De vantro, ugudelige og ulydige var jo allerede fordømt!

Vi vet hvordan kirken jaget, hånet og terroriserte jødene gjennom århundrer. Kirkens mektige menn besluttet at jødene skulle straffes på jorden, som i himmelen. De skulle aldri finne hvile noe sted i det kristnede Europa. Kirkemøte etter kirkemøte fattet grusomme vedtak, som begrenset jødenes livs- og handlingsrom.

Nå har den tilsynelatende milde og mektige (halvt guddommelige?) pave Frans i et dokument uttalt at kirken ikke skal drive misjon blant jøder.

http://www.vl.no/nyhet/paven-sier-nei-til-misjon-blant-j%C3%B8der-1.567411 

Denne pave har altså besluttet at jøder (muligvis) kan bli frelst uten å gå omveien om «Jesus Kristus»? Hvilken myndighet og autoritet påberoper han seg? Er han nesten «Gud selv», ettersom han så skamløst, hovmodig og skråsikkert kan fatte slike absurde beslutninger på vegne av det jødiske folk? 

Skal en katolsk pave – som i hans kirkes teologi og historie har SKAPT og vedlikeholdt antisemittismens gift inntil denne dag - belære jødene hvordan de kan bli «frelst»? Man må bare bli målløs over slik frekkhet og stormannsgalskap. De «hellige kirkefedrenes» skrifter fra oldtiden er fulle av ondsinnet og forrykt jødehat. Om dette er pave Frans taus.  

Med sin kyske og skinnende hvite fremtoning har nok paven fått vasket sine synder og hans kirkes forbrytelser i vann og blod. Hvitvasking er en kirkelig «spesialitet», kan vi vel si.

Gjennom sakramentene dåp og nattverd blir de «kristen-troende» renset og gjort syndfrie og skyldfrie (rettferdiggjort og helliggjort). Derved blir de uangripelige og betrakter seg høyt hevet over oss andre. De er «i verden», men ikke «av verden», som det sies i Det nye testamente. De er «raserene», laget av et annet «stoff» enn oss andre ufullkomne og dødelige, og kan visstnok ikke vurderes etter en alminnelig, fellesmenneskelig målestokk. De ER ALLEREDE frelst og frikjent!  

Som vi vet, Paulus mente seg utvalgt allerede i mors liv. Jeg anbefaler at man benytter en eller flere bibelordbøker, hvor man ut fra emneord/oppslagsord raskt finner henvisninger til bl.a. til Det nye testamente.

«...likesom han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn».  (Ef. 1:4)

 

Se dette innlegget på Verdidebatt nylig. Et meget godt og betimelig innslag.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat17/thread11616829/#post_1161682 

...som også de skarpe, poengterte kommentarer her   

http://www.verdidebatt.no/rfoshaug/?replies=true 

 

Jeg siterer fra et intervju med den lutherske TF-teologen  Inge Lønning  (se boken nedenfor):

« - Evig pine og evig liv handler etter din oppfatning om her og nå?

– Der er Det nye testamente helt klart. Aller tydeligst er dette i Johannesevangeliet, hvor dette hamres inn – igjen og igjen og igjen: Det er her og nå det dreier seg om alt sammen».

Kirkemann og teologiprofessor Inge Lønning påstår altså at NT er «helt klart», men oppgir ingen skriftreferanser til støtte for sin påstand. Vi får ingen forklaring  på hvorfor kirkens ansvarlige autoritetspersoner, ledere og lærere gjennom historien har hamret inn et annet budskap enn liberalteologen Lønning – igjen og igjen og igjen.

Vi er svært mange som gjennom barne- og ungdomsår, i hjem, skole og kirke er blitt oppdratt og undervist (indoktrinert) innenfor den kirkelige iskalde og giftige atmosfære. Ingen barn eller unge kunne eller kan verge seg mot de straffetrusler på det evige liv, åpent eller fordekt, kirken har nedtegnet, forkynt og «hamret inn» i årtusener. Merkelig nok hører vi lite eller intet om tankeinnholdet i den kirkelig-teologiske arv som er oss overlevert innti i dag.

Vi ser i dag at den oppvoksende slekt lykkeligvis er langt mer frigjort og selvstendig i holdninger og livsvalg enn hva vi og de foregående generasjoner måtte bære med oss av «den kristne arv». Det kan vel ikke være tvil om at den kristne arvens tunge byrde, overført fra generasjon til generasjon i vårt lutherske statskirkeland, i dag er i ferd med å letne. Det knugende trykket og tyngden av det kristne (fatalistiske) verdensbilde, menneskesyn og historiesyn oppløser seg i fornuftens lys.

For kirkelige teologer - helortodokse og halvortodokse - medfører selvsagt slike betydelige mentalitetsskifter (paradigmeskifter?) store utfordringer. Vi har fått mange nok eksempler på at det kirkelige presteskap og kirkens lærde teologer ALDRI kan innrømme sine feiltakelser, selv om disse har hatt katastrofale virkninger for millioner av uskyldige menneskers liv.

«Så lenge vi tar ordet helvete alvorlig, og ikke henger oss opp i forestillinger om svovelpøler og  smådjevler og stordjevler og stekegafler – må vi legge vekt på at helvete ikke er en fremtidig straff, noe som truer et eller annet sted i fremtiden, men som noe vi allerede lever i...Hvis talen om fortapelsen skal bli realistisk, må vi legge vekten der».

(Inge Lønning, 1983) 

Kirken og dens teologer har sørgelig nok ennå ikke klart å kvitte seg med den morbide menneskefiendtlige helvetesforestillingen, men de strever desto hardere for å frita den gode «Gud» og "hans eneste Sønn" for ansvar.

De forstår nok at de i vår opplyste og humanistiske tidsalder ikke kan «selge» en gud og Fader/Far som både elsker og straffer sine barn, som både skaper og ødelegger. Etter å ha innprentet oss og hamret løs på vår syndsfordervede og avmektige menneskenatur gjennom mange århundrer, forteller noen teologiprofessorer oss at vi har «fri vilje» allikevel.

 

Augustin og Luther tok altså feil? Ja, hvordan kan viljen være både fri og trellbunden? Jfr. Martin Luthers skrifter: «Den trellbundne vilje» og «Den kristne frihet».

MF-professor, kirkepolitiker og homo-aktivist Sturla Stålsett har nå forlatt «det synkende skip». Som leder av et populistisk  kirkepolitisk parti har han bidratt til å forsterke et allerede dypt «skisma» i Den norske kirke. Akkurat som i det forrige århundres stidigheter har Stålsetts kirkeparti bekreftet kirkens pinlige fikseringer på sex og samliv.  Som i det forrige århundrets  stridigheter om uekte barn, prevensjon, skilsmisse, abort, samboerskap og kvinnelige prester vil også den interne strid og kjekling om likekjønnede vigsler føye seg inn i den lange rekken av «skampletter» i vår nære kirkehistorie. Sturla Stålsetts navn vil være uløselig knyttet til en kirkestrid uten løsning.  

Såkalt «åpen folkekirke» eksisterer bare i paragrafer og på papiret. Vi må jo bare le. Sturla Stålsett trodde kanskje at kampanjen for homofile vigsler skulle redde (folke)kirkens frynsete renomme og skaffe den sympati i form av økt tilslutning? Bl.a. Stavanger Aftenblad og Dagbladet pøser på med den kjedsommelige og monotone homofili-saken på en måte vi bare må gremmes over i denne førjulstid (som i fjor på denne tid). Men det er en god ting at kirken selv så avslørende og defintitivt, i full offentlighet, har punktert den latterlige «folkekirke»-ideologien.

Jeg vil tro at majoriteten av kirkens tvangsinndøpte medlemmer nå vil føle seg enda mer fremmedgjorte i Den norske kirke. Sturla Stålsetts kirkekonsept tiltaler oss ikke det minste. Tvert om er vi sjokkert over «familiekrangelen» i kirken, og vi skjønner at det ikke finnes noen løsning på kirkens interne stridigheter. Det vil nok igjen ende med oppsplitting, utskilling og sekterisme, slik vi kjenner det fra hele kirkens historie.

Vi må få uttrykke en viss forundring over den kristne "Gud", som etter sin siste og endelige åpenbaring (i personen Jesus) fortsatt etter 2000 års bønner, verdensforsakelse, skriftstudier og teologiske teorier ikke formår å gi sin vilje klart til kjenne blant de "troende".

En positiv bi-effekt vil det være om og hvis den monolittiske (stats)kirkeinstusjonen gradvis blir parkert på sidelinjen. Når den om noen år forhåpentlig er redusert til en liten «frikirkemenighet» blant mange andre i sektfloraen, gidder ingen å bry seg om den.

Med et sideblikk til islam kan vi si at de gjentakende, fordummende og endeløse debattene om HIJAB og HOMOFILI i offentligheten bare forsterker vår forakt for både kristendommen og islam (slik også «politikerforakten» næres av enkle problemstillinger og løsninger: populisme). Tenk hva de er opptatt av! Klesplagg og seksuell legning! Helligdagsfreden! Når heller ikke våre medier eller vårt lands intelligensia stiller opp med mer dristige dyptloddende og alternative analyser, kan vi kanskje betrakte det som en hel generasjons fallitt. Det er ufattelig hvordan kristenheten fortsatt dikterer premissene for den offentlige debatt.

Min generasjon, dagens 50- og 60-åringer, har feilet og sviktet på flere områder. Mest på det kristendomskritiske felt. Men denne generasjon er forhåpentlig en av de siste som bærer med seg den blytunge byrde av «den kristne arv». Svært mange i denne kristen-oppdratte generasjon sitter i dag i nøkkelposisjoner i politikk, Akademia, medielandskap og kulturliv. Ikke så få av dem kaller seg «kulturkristne» og/eller «tvilere» og «agnostikere». Den forvirringens tåkebanke mange av dem befinner seg i blir svært godt demonstrert i den kristelige dagsavisen Vårt Land.

At kristenfolket stille og umerkelig har inntatt ledende posisjoner i alle partier, påvirker selvsagt den politiske debatt. Den blir nødvendigvis mer preget av følerier, forkynnelse, bekjennelser og «verdier». Det er synd å si at kristne samfunnstopper og partiledere inspirerer oss til samfunnspolitisk tenkning. Tvert om dreper de den frie tenkningen med sine smålige, kristelige kjepphester. Mange av dem synes mer opptatt av å bekrefte eller forsvare den kristne arv og tradisjon de er oppvokst i enn av kritisk tenkning. Kirke-lojaliteten synes meget sterk, og den har alltid vært konserverende. Teologenes og ny-aplogetenes bidrag er gjespende forutsigbart.

Det er derimot grunn til å ha håp og forventninger om mer fordomsfrihet, nytenkning og dristighet hos den yngre generasjon av politikere, forskere og medieaktører, som ikke har gjennomgått  den samme kristelige oppdragelse og undervisning.

Det er ikke vanskelig å forstå Hege Storhaugs indignasjon når det gjelder islam. Vi har mange gode grunner til å kritisere islam og islamismen, som alle autoritære religioner og ideologier. Men i vårt ensrettede og monolittiske statskirkeland gjennom århundrer - nå en evangelisk-luthersk «folkekirke» - har vi langt flere grunner for å kritisere kristendommens verdensbilde og menneskesyn. Det vi kan undres over er hvorfor den kristne Storhaug freder kristendommen!  

Hvorfor klarer ikke Storhaug å se disse to totalitære religioner i sammenheng? Alt man kritiserer islam for; sekterisme, fiendehat, jødehat, martyrium, hellig krig, endetidsforestillinger, erobringskriger m.m. finner vi i kirkens egne skrifter OG i dens historie lenge før islam eksisterte.

Oldtidsproftene JESUS og MUHAMMED må begge vurderes ut fra sitt historisk-relative kulturmijø i oldtiden. Det gir ingen mening å anklage dem for at de var «barn av sin tid». De som må og skal anklages er dagens kirkeautoriteter og religionslærere som fortsatt autorisererer disse to oldtidprofetenes lære og forkynnelse. Disse to høyst menneskelige, feilbarlige profeters subjektive opplevelser og (guds)åpenbaringer i oldtiden har liten interesse. Det er nok andre forgrunnsskikkelser i historien som tiltaler oss langt mer.

Små glimt av innsikt kan vi selvsagt tilkjenne Jesus og Muhammed (som også de mye eldre religionsstiftere:  Moses og Buddha), akkurat som andre  «profeter», religionsstiftere, tenkere og visdomslærere i alle religioner og kultursamfunn gjennom vår menneskelige historie. For ikke å glemme den jødiske «rabbi».

Noen av dagens teologer forteller oss at vi som skal lide fortapelsens evige mareritt, ved evig pine eller «evig død», selv velger vår skjebne. Vi blir fortalt at vi bærer hele ansvaret når vi sier NEI til gudens (generøse) tilbud om frelse: gaven og nåden.

De (allerede) utvalgte og frelste er derimot ansvarsløse og skyldfrie. I den himmelske rettergang er de frikjent («saliggjort») ved NÅDE, uten annen fortjeneste enn at de er troslydige. De trenger ikke å tenke eller handle, men bare overgi seg lydig, passivt og uselvstendig til «troen på Jesus Kristus».

Det finnes noen variasjoner og nyanser i det ortodokse og katolske kirkesamfunn, men i vår sammenheng er det den protestantiske og «luthersk-evangeliske» kristendomsform som har størst interesse. Den skriftlige dokumentasjon er overveldende, med utallige skriftord fra Det nye testamente.

Martin Luther var selv martret av djevelfrykt og helvetesangst, men fant REDNINGEN for seg selv:  «rettferdiggjørelse ved tro». Hos Paulus og Augustin fant Luther sjelefred. Vi har intet å hente her.

Interesserte lesere kan søke nærmere informasjon i våre digitale leksika (norsk Wikipedia og Store norske leksikon). Ved å søke på eksempelvis «syndens lønn er døden» og/eller «synd og fortapelse» på norske nettsider, popper det opp treff over mange hundre nettsider. Med litt ulik språkbruk og noen teologiske variasjoner kommer vi svært nær det kristne syn på «Gud», verden, mennesket og historien. På de mange hundre nettsider ser vi at det teologiske og nattsvarte antropologiske grunnsynet er forbausende likt.

 

«Himmel og helvete»   

 

Jeg tillater meg å sitere noen avsnitt fra boken «Himmel og helvete» (Cappelen 1983), av Sverre Inge Apenes. Inge Lønnings sitater ovenfor er hentet fra denne boken. Forfatteren, prest og kapellan, har også utgitt et bokverk om Petter Dass, katekismesanger («Bibelsk visebok»), bøker om Wenche Foss og Martin Schanche...

https://teora.hit.no/bitstream/handle/2282/1304/Nilssen.pdf?sequence=1 

 

I boken «Himmel og helvete» stiller forfatteren følgende spørsmål til et bredt spekter av kirkefolket:

Hvordan skal man leve for å komme til himmelen? Hvordan ser det ut i himmelen? Hvordan skal man leve for å komme til helvete? Hvordan ser det ut i helvete?

Jeg siterer fra vaskeseddelen: «Aldri tidligere i Norge er et slikt materiale om kristne menneskers forestillinger om himmel og helvete samlet mellom to permer. Les boken hvis du tør». (Det antydes altså at innholdet skal være utfordrende og dristig).  

Jeg minner om at denne boken utkom ca. 30 år etter den forrykte helvetesdebatten i 1950-årene. Ingen oppklaring, intet oppgjør og ingen utvikling synes å ha funnet sted. Og ennå 30 år senere, i våre  dager, er helvetesforestillingen en verkebyll, en ondartet svulst i Den norske kirkes bekjennelse og teologi.

I halvannet årtusen har kirkens autoriteter, presteskapet og de lærde, lærere og forkynnere,  snakket klart og tydelig om de fordømtes evige pine. I dag ser vi at vår evige skjebne omfattes med taushet, uklarheter og flåserier fra kirkelig-teologisk hold. Det kan tyde på at denne grove moralske defekt i kirke-kristendommen er helt umulig å håndtere. For i det øyeblikk man anfekter den, eller oppgir den, rammes selvsagt kirke-kristendommens stifter og  hovedperson: Jesu guddommelige autoritet.

En anmeldelse av boken har følgende tittel: «Kristen forvirring om himmel og helvete». Som anmelderen skriver er det påfallende at

«selv de Bibel-sprengte gir så mange ulike svar på spørsmål om himmel og helvete. Verken blant legfolk eller utplukkede «lærde» er enigheten stor. Noen taler klart og tydelig om det som skal komme etter døden, andre plasserer både himmel og helvete her vi lever nå. Evig pine er ikke lenger et meningsfullt begrep i kirken. Like fullt er de groteske forestillinger om helvete sterkt levende hos både friske og syke».

Særlig interessant er bokens 3. del:  KIRKENS MENING, hvor 11 sentrale personer i Den norske kirke anno 1983 uttaler seg om himmel og helvete...Jeg vil særlig trekke frem TF-teologen Inge Lønning og MF-teologen Hans Kvalbein, med (tilsynelatende) ulike synspunkter. På spørsmål om han har et trøstens ord å si til mennesker som virkelig er redde for seg selv, og dermed også for helvete, svarer Lønning slik:

«- Ja – da må jeg få lov til å trøste med Det nye testamente som aldri gjør det til noen målsetting å utmale helvete og sorg og elendighet i det hele tatt. Og det er vel anklagen mot en del av vår forkynnelse at vi svært ofte gjør det».

Dette er blank løgn! Alle som leser NT uten «teologiske briller» vil se at Jesus har utbrodert de fordømtes pinsler i den hinsidige torturanstalt på en ganske konkret, fysisk og sanselig måte. «Guds motstander skal ikke seire», sier Lønning. På spørsmålet om vi kan avskrive helvete, svarer han for 30 år siden like kryptisk og tvetydig som  dagens teologer.

«Nei – jeg tror ikke det. Man bør avskrive mange tradisjonelle måter å bruke helvetesforestillingen på. En slik forkynnelse har ofte fungert som maktmisbruk overfor mennesket».

«Allikevel vil jeg si at i den grad bibeltekstene handler om helvete, i den grad skal man også snakke om det. Selvsagt skal forkynneren da gjøre dette så virkelig og realistisk som mulig, men da er det ikke snakk om et virkemiddel man finner på for å oppnå et eller annet.

– Vi kan ikke stryke helvete av dagsorden, altså?

 – Hvis vi gjør det, ville det jo bare være en strutsemanøver, hvor man stikker hodet i sanden for å slippe å se en del av virkeligheten».

La oss så dvele litt ved dr. theol ved Menighetsfakultetet, Hans Kvalbein. På forfatterens spørsmål om hvordan det ser ut i helvete, svarer Kvalbein at der er det både mørkt, kaldt og varmt (ganske fysisk altså).

«Ja – jeg har jo sett dette fra bibelske kilder – der er det både gråt og tenners gnissel og samtidig en hete som er vond: Man tørster og har det ikke godt. Stedet synes jeg er vanskelig å se for meg, men tilstanden synes jeg Bibelen (?) sier en del om».

(Leserne bør merke seg språkbruken her: «Bibelen»? Det presiseres ikke at det er hos Jesus i Det nye testamente at helvetes pinsler beskrives).

Kvalbein forestiller seg at alle de døde oppholder seg i «dødsriket», et slags tidløst hvilested hvor de oppholder seg før Dommens dag.

«Helvete er faktisk ikke etablert ennå, for å si det slik. Det er for så vidt ikke himmelen heller. I hvert fall ikke som noe annet enn Guds sted».

«Det å bli fortapt er det samme som å komme til helvete. Fortapelse og helvete er to ord for samme sted. «Fortapelsen» uttrykker Guds smerte, fordi Han har mistet noe. Det mest verdifulle Han har skapt, er gått tapt for Ham. «Helvete» uttrykker hans aktive reaksjon på at mennesker har gjort opprør mot Ham, Guds vrede.

– Så Gud er den som sender folk til himmel og helvete?

 – Ja.»

På spørsmålet om teologiprofessor Kvalbein avviser uttrykket «evig pine», svarer han redelig og korrekt (dvs. i samsvar med Jesu lære):

« - Uttrykket er jo hentet fra den store domsscenen i Matteus-evangeliets kapittel 25, så jeg kan ikke se noe galt i at det står i vår bekjennelse. Men det er jo snakk om noe aldeles forferdelig. Vi får akseptere det, men ikke gruble så mye over det. Dommen er Guds sak, ikke vår».

Til slutt noen sitater fra intervjuet med biskop  Fredrik Grønningsæter i Sør-Hålogaland (også Presteforeningens formann). Det er sikkert ikke tilfeldig at dette intervjuet avslutter boken. På spørsmålet om hvordan man skal leve for å komme til helvete, svarer biskop Grønningsæter slik:

« - Ja – det måtte jo være å leve slik at man ville beskytte seg mot Gud – skulle ville flykte fra Ham, så og si. Jeg ser det å komme til helvete som en konsekvens av dette å unndra seg den eneste gode virkelighet i tilværelsen – nemlig Gud».

Om Dommen sier han bl.a. dette:

«Du skal leve åpent mot Gud. Du skal være villig både å ta imot hans dom og hans nåde. Dommen er en helt fundamental side i det menneskelige liv. Dommen er alt annet enn primitiv religion. Dommen er for meg mer og mer fundamental for menneskeverdet...Den har med Guds virkelighet å gjøre. Ved dommen tar nemlig Gud mennesket på alvor...Det som skjer er at vårt opprør mot Gud beskrives og man får se følgene av det...Man skal løse det vanskelige ved å si ja til Guds dom, for da skjer det eneste rettferdige som finnes i vår virkelighet...Men om helvete tror jeg at det må være en total fortvilelse, og den egentlige ensomheten. Der er godheten fraværende. Der er kjærligheten fraværende».  

------------------------ 

 

Jeg oppgir nedenfor noen bøker, som jeg selv finner groteske i sitt tankeinnhold (skjønt de er skrevet av anerkjente teologer/teologiprofessorer/forskere). De kan forhåpentlig være av interesse for flere enn undertegnede. Noen av dem kan sikkert leses digitalt på Universitetsbibliotekets nettside.

Vi finner her en rekke referanser til Jesu stygge domsord i evangelieskriftene. Det er skrekkelig hvilke forrykte ideer kirkelige biskoper, prester og universitetsteologer har uttalt (og gjentatt!) i skriftlig form gjennom hele kirkehistorien frem til i dag. Om dette har vi rikelig med skriftlig dokumentasjon, selv om moderne folkekirkelige og kirkepolitiske teologer gjør alt hva de kan for å fortie, tøve, tulle og avlede oppmerksomheten fra de stadig gyldige og  betente kirkelige dogmer.

Teologer og kirkelige apologeter, slik de opptrer i mange forkledninger, liker opplagt ikke at vi fokuserer på kirke-kristendommens autoriserte, offisielle teologi, og derfor bombarderes vi med islamisme og islamkritikk, hijab, homofili, klima og flyktningespørsmålet:  «saker» Den norske kirke har valgt å prioritere, men som befinner seg i kirkens periferi. Hovedhensikten er helt klart AVLEDNING!  

Kirken tåler ikke å få lyskasteren rettet mot sine autoritære dogmer. Men islamkritikk synes kirken er veldig bra, aktuelt og passende. Kristne teologer og journalister, som også mange mer diffuse «kulturkristne» debattanter på Verdidebatt, kaster seg med glød og iver glupsk over dette tema. De mener visst selv at de har (spesial)kompetanse ikke bare om kristen teologi, men om alle verdens religioner.

Et av Vårt Lands kuriøse innslag den senere tid er skrevet av en 20-årig skribent, som omtaler seg som (svak) ateist. Det er nytt for meg at det finnes sterke og svake ateister. En slik gradering har jeg aldri hørt om. Er dette noe 20-åringen Tarjei Ellingsen Røsvoll selv har funnet på, i den rare artikkelen "Tror jeg"?

Røsvoll forteller (eller bekjenner) i Vårt Land at det er «altfor lenge siden jeg har hatt en samtale med noen om religion, og lengre siden jeg møtte en ung praktiserende religiøs». Det er trist å høre at han i sin unge alder ikke har noen samtalepartnere. Men likevel har han SETT LYSET!  

http://www.vl.no/reportasjer/reportasje/kunsten-%C3%A5-rope-ut-1.470287 

Som (svak) ateist kan Røsvoll «verdsette månen». Det kan han kanskje ikke som (sterk) ateist?  

«Har du noen gang sett opp på månen og virkelig tenkt over hvor pen den er? Hvor viktig den er? Vi tar månen helt for gitt. Tanken appellerer til meg nettopp fordi den er så enkel».

Skal vi ta dette alvorlig, eller skal vi bare le? Når Røsvoll går over til «Kristen filosofi», blir det enda mer fornøyelig. Skriftordet i Mt. 6:5 fremhever han som en «perle». Selvsagt!  

Også Martin Luthers skrifter er helt forferdelige, både når det gjelder gudsbilde, verdensbilde og menneskesyn. Det er forståelig at  Den norske kirkes teologer, som også Vårt Lands journalister og spaltister/skribenter, gjør alt hva de kan for å avlede oppmerksomheten. Det er da også meget avslørende at de mangeårige forbedelser til Luther-jubileet i år 2017 ikke har resultert i noen oversettelser av Luthers sentrale verk til norsk.

«Folkekirken» vil ikke at «folket» skal opplyses. Det kan tyde på at det skriftlige grunnlaget for den «evangelisk-lutherske» kirke hviler på et ganske skjørt grunnlag. Vi har allerede sett hvordan avisen Vårt Lands (evangelisk-lutherske) journalister i sin eiendommelige Luther-kampanje sommeren dette år har søkt å styre vår oppfatning av Martin Luther i en helt bestemt retning. Vi oppsøker selvsagt ikke Vårt Lands tendensiøse reportasjeserie v/ Heidi Marie Lindekleiv for å finne historisk saklige og etterrettelige opplysninger om Martin Luther. Se bare tittelen nedenfor, som vel taler sitt tydelige språk.

Luther har vært død i ca. 500 år. Han kan i dag ikke redde den protestantisk-lutherske kirke fra å gå i oppløsning. De protestantiske kirkesamfunn har ingen autoritær pave eller kirkefyrste som kan holde dem samlet. Fra topp til bunn, både vertikalt og horisontalt, er splittelsen et faktum. Fenomenet er gammelt. Jeg nevner igjen den mer enn hundreårige skarpe og uforsonlige teologiske strid mellom de to presteskoler i vårt land:  Det teologiske fakultet og Menighetsfakultetet.

http://www.vl.no/reportasjer/reportasje/p%C3%A5-sporet-av-en-redningsmann-1.375869 

 

«De vil be, vandre og finne roen i historien. En egen Luther-pilegrimsled skal lokke tyskerne til kirken, og turistene til sovende østtyske småbyer.  – Det handler ikke om å være from, men om å bli from. Ikke om å være sunn, men om å bli sunn. Ikke om væren, men om bliven. Det er ennå ikke skjedd, men det er satt i sving. Det er ikke slutten, men det er veien.

Første gang Luther havnet på sokkel, var under 300-årsdagen for tesene i Wittenberg. Vi må tilbake til 1800-tallet, en tid da det ble reist minnesmerker over en lav sko. Denkmäler, heter det forresten på tysk, og det er i Luthers bibeloversettelser at ordet først er å finne. 1800-tallets minnesmerker var imidlertid ikke av bokstaver. De var kolosser. Det aller første Luther-denkmal var en 8,9 meter høy bronseskulpur med tilhørende baldakin. Grunnsteinen ble lagt i Wittenberg i 1817. Og akkurat som PR-sjefen på Wartburg, så kunstneren, Johann Gottfried Schadow, det som sin oppgave å riste Luther løs fra «det gjengse bildet»: Folk kjenner ham ikke mer! Hvilken størrelse! Hvilket heltemot! Med inderlig kjærlighet arbeider jeg på hans bilde, skrev Schadow etter å ha lest Luthers skrifter med dyp innlevelse.

Monumentet skapte en hel sjanger. Enhver Luther-by fikk snart sitt eget. Og paradoksalt nok. Eksmunken fra tredjestanden ble den ypperste borgerlige helteskikkelsen, da Lutherkulten inntok de tusen hjem gjennom pipehoder, spilledåser og porselenskopper med Luthers ansikt».

 

Det er nok slik at dess mer vi vet om Luther, dess mer frastøtende blir han. Han fortjener ingen persondyrkelse, slik kirken har tradisjon for. Luther har for lengst falt ned av sokkelen. Den autoritære pavemakten vil med all sannsynlighet gå samme vei.

I våre opplyste, liberal-demokratiske og egalitære samfunn er førerdyrkelsen (religiøs eller politisk) et svært usunt, umodent og farlig innslag. At den absurde pavemakt og (maskuline) paveinstitusjon fortsatt består midt i det kristne Europa (og endog hylles!), er en påminnelse om  at vi ennå ikke er blitt riktig «voksne».

Pavemakten er en skrekkelig arv kirke-kristendommen har etterlatt oss, en reminisens av oldtidens keiserlige despotier, som vi MÅ gjøre oss ferdig med! Vi må være klar over at de halv-fascistiske bevegelser og partier som nå vinner utbredelse i mange europeiske land, har en meget sterk kristen forankring, tilknytning og overbygning, som også hos Franco, Mussolini og Hitler. Tar vi med Stalin, kan vi si at disse fire despoter sprang ut av det kristne jordsmonn OG den kristne kulturarv.

Vi finner ikke tilsvarende autoritære førerskikkelser i den muslimske verden det forrige århundret - med slike katastrofale og dødbringende virkninger (nasjonalt og globalt). Vi må aldri glemme at de to verdenskrigene startet i det kristne Europa. Totalt sett estimeres det at andre verdenskrig krevde mer enn 70 millioner menneskeliv (inkl. sivile og militære tap).

Militarismens mest uhyggelige masseødeleggelsesvåpen  – atombomben – ble oppfunnet og utviklet i det sterkt kristen-kulturelle USA.

I dag ser vi ansatser til at den kalde krigens fiendebilder i det kristne Europa igjen hentes frem og blankpusses, sammen med en ny spiral av militær opprustning. Historisk og aktuelt er det svært lite som vitner om det kristne Vestens fredsaspirasjoner.

Norge utdelte Nobels fredspris til USA’s president Barack Obama i 2009, en svært kontroversiell utdeling (som også tildelingen til EU).   

«En uke før han mottok prisen sendte han 30.000 nye soldater til krigen i Afghanistan. Fremdeles sitter fanger på Guantánamo, hvor de har blitt holdt og torturert i over 12 år uten lov og dom. Obama har beodret dronebombinger i syv land, han støtter et utall diktatorer og har innrømmet fra FNs talerstol at han har som kjerneinteresse å beskytte oljeinteresser i Midtøsten, om nødvendig med militærmakt. Når noen tar bladet fra munnen og prøver å bekjempe USAs krigsmaskin kan de regne med tortur og fengsling som Chelsea Manning, eller å bli jaget verden over som Julian Assange eller Eward Snowden».

Som det er påpekt: den ene av Nobels fredsprisvinnere (USA/Obama) har bombet en annen fredsprisvinner (Leger uten grenser). Det kristne Vestens mange invasjoner og militære operasjoner i muslimske land de siste par tiår vil nok fylle mange historieverk i fremtiden. Vi har få illusjoner når det gjelder stormaktenes maktbegjær og erobringsvilje, hva enten de har religiøse eller politiske-økonomiske ambisjoner. Alle små stater og samfunn vil naturlig nok føle seg sårbare og utsatte.

Noen vil nok fortsatt innbille oss at Israel-Palestina-konflikten er hovedkilden til alle verdens problemer og kriger, men vi er mer opplyste enn som så. Vi har merket oss at norske Palestina-sympatisører ikke har vært synderlig opptatt av forholdene i palestinske leire i arabiske land, som den utenfor Damaskus: Yarmouk.

Noen undres kanskje over at vi finner en palestinsk flyktningeleir i Syria? Vi har trodd at de muslimsk-arabiske samfunn tok vare på sine egne. Enda rarere er det at det finnes palestinske flyktningeleire i GAZA: palestinernes hjemland. Hvordan kan dette gå til?

Fra ledende palestinsk hold er det blitt sagt at disse flyktninger i 2. og 3. generasjon aldri vil få et palestinsk statsborgerskap. De skal visst være underlagt FN's "sosialhjelp" nå og i fremtiden. Her har de oppnådd en helt unik flyktningestatus. «Palestinske flyktninger» skal forbli hjemløse og statsløse, også i en mulig fremtidig palestinsk stat.   

 

Noen kilder 

 

Sverre og Leiv Aalen:  Helvetslæren i Bibelen og i religionshistorisk lys: Bakenfor inferno. Oppgjør med tradisjonelle forestillinger om helvete (1955)

P. G. Lindhardt: Helvetes-strategi (Cappelen 1959)

Hugo Odeberg: Fariseisme og kristendom (Credo Forlag 1973)

Sverre Inge Apenes: Himmel og helvete (Cappelen 1983)

Paul Leer-Salvesen: Moderne prester og pastorer  (2005)

 

http://prosjekt.hia.no/groups/webarkiv/index.php?a=moderne+prester+bok 

http://www.vl.no/2.616/prester-tier-om-fortapelse-1.19086 

http://www.uia.no/kk/profil/paulls 

 

En historisk, saklig og nøktern religionshistorisk motvekt til den smålige og interne teologiske litteratur, er Ingemar Hedenius’ bok: Helvetsläran. Til tross for Hedenius’ mange (kristendoms)kritiske artikler og bokutgivelser OG hans Norges-besøk, er ingen av hans bøker oversatt til norsk. Vi kan jo fundere litt over dette.

Andreas Edwien var langt tidligere ute, med sin utfordrende og skarpe artikkel i Dagbladet 1948:  "Skampletten på vår åndskultur. Et oppgjør med helveteslæren".

http://www.ullestadedwien.com/73781693  

 

--------------------- 

 

13.12.2015 (revidert 21.12.2015)

G. Ullestad