Til alle tider har menneskene dannet seg guder i sitt eget bilde. Til alle tider har de utstyrt dem med sine egenskaper, gjort dem til speilbilder av sin psyke. Som menneskene har gudenes sinnelag skiftet fra storm til solskinn, fra vrede til glede. De har vært milde og harde, gode og grusomme, barmhjertige og sadistiske. De har vært ærekjære, nidkjære og pedantiske, uselviske, storslåtte og generøse, egoistiske, smålige og gjerrige. Som sine tilbedere har de hatt utvalgte venner og utvalgte fiender, de har sluttet kontrakter og overenskomster, de har straffet og belønnet, hevnet og tilgitt.
De har sittet på troner som jordiske fyrster, de har ført krig og sluttet fred som dem, de har bodd i tabernakler, templer og himmelske slott og hatt tjenere og ambassadører med alle fullmakter, de har vært stammehøvdinger, nasjonale diktatorer og imperialister, de har inngått ekteskap, og avlet sønner og døtre. Som sine tilbedere - i hvis bilde de er dannet - har de krevd blodsutgytelse for å bli forsonet ved begåtte forbrytelser, de har demonstrert sin "makt" ved fryktelige trusler om ødeleggelser og hinsidige pinsler og til gjengjeld sin kjærlighet og godhet ved de lyseste løfter og forgjettelser.
Med en lett omskriving av noen kjente ord fra det bibelske skapelsessagnet kan altså forholdet uttrykkes slik: "Og menneskene dannet seg en gud i sitt skrøpelige bilde og blåste sin ånde i hans nese".
I virkeligheten er gudsbegrepet det sikreste barometer for menneskets åndelige nivå. Her kan vi avlese dets frihet og trelldom, godhet og ondskap, tillit og angst. Her avspeiles dets åndelige balanse eller mangel på sådan, dets overskudd og dets smålighet, rommelighet og pedanteri.
"Si meg hvem din gud er, og jeg skal si deg hvem du er".
Den åndelige omveltningstid vi lever i, innbyr til å gjøre opp vår sjelelige status. Hvor står vi? Hvor høyt har historiens arm løftet oss?
Skal vi få svar på det, må vi kontrollere våre religiøse forestillinger og begreper. Vi må gå til kirken og skolestuen og få tak på det aktuelle gudsbildet. For stadig er det en bestemt religiøs lære - en mytologi - som danner det åndelige grunnlaget for vår moralske opprustning og sjelelige forming.
Og her møter oss også som ventet et broket bilde preget av av de samme sterke motsetninger som kjennetegner europeerens psyke. Mennesket har ikke fornektet seg. Også vi har valgt oss en en gud i vårt bilde. Det kristne gudsbegrepet synes å være en tro forstørret kopi av menneskesinnet med dets rakt motsatte ytterpunkter av godt og ondt.
Vi finner i dette gudsbilde barbariske trekk som en uvilkårlig assosierer med konsentrasjonsleirens grusomheter - jeg siterer fra kristendommens kildeskrift, "evangeliet":
"Disse mine fiender som ikke ville ha meg til konge over seg: Før dem hit og hugg dem ned for mine øyne" (Luk. 19, 27). - "Frykt ham som først kan drepe og siden har makt til å kaste i helvete" (Luk. 12, 5). - "Da skal denne tjeners herre (Gud) komme som en dag han ikke venter og i en time han ikke vet om, og hugge ham sønder og la ham få lodd og del med hyklerne. Der skal være gråt og tenners gnissel" (Matt. 24, 50). - "Da skal han si til dem på sin venstre side: Gå bort fra meg, forbannet som dere er, til den evige ild som er beredt djevelen og hans engler" (Matt. 25, 41).
Når den aktuelle teologiske fortolkning søker å finne et slags kompromiss mellom tilgivelsens gud og hevnens gud, så er det enkelt uttrykk for at menneskene MORALSK ennå står på "kompromissets" standpunkt. Ennå beherskes de av den ulykksalige forestilling at ondt kan fordrives med ondt, at mørket kan tenne lys, at kulde kan skape varme. Ennå lever disse "troll i hjernens og hjertets hvelv", lever av redselen, frykten - menneskets laveste instinkt som Fridtjof Nansen kalte det. - Gudsbildet har ennå de samme trekk som den autoritære stats bødler. Større er ikke avstanden fra vår høyeste ideologi til den moralske nihilisme!
Når mennesket på barnesinnets tabula rasa får preget bildet av et vesen som benytter seg av konsentrasjonsleirer og tortur for å pine og ta hevn over alle dem som det ikke lykkes å skremme til å godta en religionsdogmatisk konfesjon, så er rimeligvis veien ikke lang til diktaturstatens moralske nihilisme. Nettopp i dag er det ennå offisielt kristne Europa mottakelig for kortsynte, sekteriske ideologier i likhet med nazismen. For når gudsbildet har mistet transcendent liv, virkelighet og autoritet, kan lett en bestemt psykologisk type, "diktatoren", tre inn på det primitive og psykisk fortrengte gudsbildes plass, og overta dets egenskaper i en ny, autoritær og ortodoks ideologi: lidenskapelig og hensynsløst hat til ikke-partifeller og enestående løfter om belønning til de "troende".
Derfor er den autoritære stat med sine fryktelige voldelige overgrep et psykologisk fullt "naturlig" fenomen nettopp i det ennå pedagogisk dogmekristne Europa.
-------------------------
Ovenstående er utdrag fra Andreas Edwiens bok: "Kristendom og åndskrise", 1951, s. 9 - 10.
30. jan. 2012
G. Ullestad