«Det hadde vært fantastisk hvis de beste argumentene avgjorde viktige debatter. Men realiteten er at argumenter stort sett alltid taper mot sterke historier. Det er ødeleggende».
(Espen Ottosen: «Historiene som trumfer alt», Verdidebatt)
I de av kirkens største høytider vi nå
har tilbakelagt (som i kirkeårets øvrige bibeltekster) er det vel ikke argumenter, men nettopp «sterke historier» vi blir fortalt? Bekjennelser er ikke argumenter. Vitnesbyrd er ikke argumenter. Subjektive troserfaringer er
ikke argumenter. Jeg anbefaler å hente frem Espen Ottosens mange innlegg i Aftenposten og på Verdidebatt, for så å vurdere om han tilfører «de beste argumentene». I kristelig oppbyggelseslitteratur og misjonsblader
er det enkeltmenneskers omvendelseshistorier som står i sentrum. I kristelige publikasjoner sirkulerer for tiden en rekke «sterke historier» om hvordan muslimer møter Jesus.
Men de historiene
som «trumfer alt» er historiene/fortellingene om naturstridige «hendelser»: jomfrufødselen, oppstandelsen og himmelfarten. Nå sist er det disiplenes «sterke historier» om Den hellige Ånds utgytelser kristenheten
har feiret. Det er ødeleggende for teologiens renomme og teologenes troverdighet at de unnviker rasjonell, kritisk debatt om dogmenes sannhetsgrunnlag og deres historiske holdbarhet. De holder seg med en egen «indre logikk» som ikke tåler
saklig konfrontasjon i det offentlige rom. «Alt om…» - seriene på Verdidebatt viser tydelig hvor trangt og inneklemt tankens rom er i det teologiske miljø. I mangel av virkelighetsforankring (historisk og menneskelig erfaring),
argumentativ tyngde og logiske resonnementer griper de til subjektiviteten. Men «Troens sannhet» og den enkeltes subjektive «troserfaring» har ingen allmenn gyldighet.
Den kristne
åpenbaringstro utelukker utvikling, reformasjon og diskusjon. Åpenbaringen er gitt en gang for alle. Derfor er ikke de tre felleskirkelige bekjennelsesskrifter (Nicæneum, Athanasianum, Apostlicum) endret med en tøddel
eller bokstav siden oldtiden. Den norske kirke har i tillegg de evangelisk-lutherske bekjennelser: Augustana og Den lille katekisme. Det finnes også en «store katekisme», forfattet av Martin Luther.
(Jeg
anbefaler gjerne boken «Martin Luther. Lille og store katekisme», med et innledende essay av Luther-kjenner Inge Lønning. Bokklubbens kulturbibliotek 2001).
https://no.wikipedia.org/wiki/Luthers_store_katekisme
http://www.dagen.no/dagensdebatt/lederartikkel/lederartikkel/Nå-kan-alle-lese-Luther-620987
Det forteller alt om kirkens steinharde, statiske lære at ingen samfunnsutvikling eller mentalitetsendring har påvirket bekjennelsesskriftenes opphøyde
autoritet. Kirkens biskoper og teologer har det svært vanskelig i vår tid. Hvordan skal de vri seg unna denne blytunge «kristne kulturarv»? Jeg gjentar: deres umulige hovedproblem bunner i guddommeliggjøringen av Jesus
fra Nazareth (Jesus-apoteosen). Som presteordinerte må teologene lydig forsvare Inkarnasjonen, Kristologien og Treenighetslæren samtidig som «Troens Jesus» blir mer og mer mennesker lik. Ideal-Jesus tilpasses den enkeltes politisk-ideologiske
eller sosial-etiske grunnsyn.
Jeg har en morsom bok med tittelen «Jesus er______» (Judah Smith, Hermon Forlag 2013). Hvordan vil du fullføre denne setningen?, spør forfatteren leseren.
«I denne boken fullfører Judah Smith setningen - Jesus er______, - igjen og igjen, og hver gang han gjør det, viser han deg enda en side ved Jesu karakter og personlighet…..Jesus viser deg hva det vil si å
være menneske fullt og helt».
Jaså, gjør han det? Dette er bare en Jesus-variant av «God of the gaps». Jesus kan puttes inn i alle tomme, åpne felter. Han er,
i samsvar med Åpenbaringstroen, svaret på alle spørsmål og alle behov. Med Jesus er ALT allerede sagt og gjort. Han er begynnelsen og enden: Alfa og Omega. Men noe slikt som «sann Gud og sant menneske» finnes ikke.
Mennesker blir ikke guder, og guder blir ikke mennesker. Det skjer bare i mytologiens verden. Ingen «Systematisk teologi» eller «Troslære» (hvor moderne og akademisk den enn vil være) kan oppheve kirke-kristendommens mytologiske
bekjennelsesgrunnlag. Kirkens verdensbilde og menneskesyn fra oldtiden er utdatert! Dette skjønner nok fagteologene, som derfor klekker ut teologiske teorier i raskt tempo (dialogteologi…sorgbarhetsteologi…nærværsteologi…).
De presteordinerte teologene Sturla Stålsett og Helge Hognestads siste bøker viser meget godt det store spriket i den teologiske tankeverden: den ytre sosial-politiske side OG den innadvendte mystikken. Men de
har felles Kristus-troen! Stålsett er prof. ved Menighetsfakultetet og tidligere het favoritt til biskop i Oslo. Hognestad har i flere årtier vært et «rusk i maskineriet» for kirken. Men begge påberoper seg en særlig
guddommelig innsikt om den egentlige og sanne virkelighet, livets sanne dybde og mening. Alt som er godt og sant kommer angivelig fra den kristne «Gud» («Kristus»).
Hva vi menneskelig sett personlig opplever som meningsfylt er underordnet, ubetydelig og mindreverdig i forhold til den altomfattende og overgripende MENING kristne biskoper, teologer og forkynnere har eksklusiv adgang til, via eksklusive kanaler inn
til «Guds» vesen, vilje og hensikt. Typisk er utsagn som dette fra kristelig hold: «Hvis Gud ikke finnes, hvordan kan livene våre ha en grunnleggende mening?…..Opplevelsen av mening, som 88% av alle nordmenn deler med han,
det må da være mer enn noe vi finner på?......Livets hensikt innebærer å leve som mennesker i relasjon til hverandre, til skaperverket – og dypest sett til Gud selv».
For de kristne må det alltid være «noe mer». De kan ikke nøye seg med den alminnelige, menneskelige erfaring, som nettopp består i å «leve som mennesker i relasjon til hverandre».
Den kristelige overhøyhet og nedlatenhet kommer sterkt til uttrykk i formuleringene: «det lille spørsmål» og «det store spørsmål». For de kristne handler det til sjuende og sist alltid om «Gudsrelasjonen».
Om dette og meningsbegrepet, med og uten Gud, kan man lese mer om på nettsiden nedenfor.
http://religioner.no/meninger/ingen-mening-med-gud/
Så kan man også smile litt av det siste nyhetsoppslag
på den samme kvalitetssikrede, religionsfaglige nettside (støttet av Fritt Ord): En kristenpolitiker bitt av en huggorm!
http://religioner.no/aktuelt/kristenpolitiker-bitt-av-huggorm/
Jeg har ved flere anledninger etterlyst
denne nettsidens faglig-profesjonelle anmeldelser av det siste årets norske Jesus-bøker (Knut Tveitereid, Halvor Moxnes, Per Bjarne Ravnå, Ronnie Johanson). Fra faglig religionshistorisk hold kunne man vel forvente noe mer enn prioriteringene
nedenfor? Både Torkel Brekke og Øistein Endsjø burde være godt kvalifiserte anmeldere av nevnte Jesus-bøker, som selvsagt også redaktøren selv: religionshistoriker Hans Olav Arnesen.
http://religioner.no/kategorier/aktuelt/anmeldelser/
Religionshistorisk redaktør, Hans Olav Arnesen, har publisert innlegget «Snøfnuggungdommer» 05 02 2018. Se også Arnesens blogg på Verdidebatt. På
sin profil her er han 4 år gammel. Det er ikke ukjent at svært mange av Verdidebatts kristne debattanter befinner seg på dette «barnestadiet».
http://www.verdidebatt.no/hansolavarnesen
Se ellers denne siste (oversatte) Jesus-boken i tegneserieformat,
fra Norsk Bokforlag 2018.
https://www.haugenbok.no/Skjoennlitteratur/AAtte-pluss-faktaboeker/Jesus3/I9788270074518
At vi mennesker er meningssøkende vesener, er ikke et kontroversielt spørsmål overhodet. Men vi søker og opplever mening andre steder
enn i kirke og kristendom. Nå ser det ut til at kirkespråk og liturgi gradvis mister mening også for de Kristus-troende selv. Det må stadig gjøres justeringer og tilpasninger. De vet f.eks. ikke hva de skal gjøre med udøpte
barn. Adgangen til «Guds rike» krever innvielse: dåpens sakrament. Da må de lage en ny teologisk teori, tilpasset retorikken om en åpen, inkluderende «Folkekirke».
Kanskje
oppretter de en hemmelig bakvei for de udøpte (slik de har gjort for «den rike mann»)? Ved drop-in dåp er de allerede i ferd med å lempe litt på kravene. Man kan gjennomføre dåpen kjapt og enkelt. Minst mulig
tankearbeid. Presten slipper dåpssamtalen i forkant.
----------------------------
I stedet for å
spørre hvem den kristne «Gud» er (som er enkelt og klart formulert i Apostolicum), bør man kanskje spørre hva den kristne Kirke er? Det er den dogmatiske, politiske og autoritære kirke som har preget
vår europeiske og norske historie inntil i dag. I tillegg til lenkene nedenfor bør man se nærmere på hva Den katolske kirke og Den ortodokse kirke forstår med «kirke».
https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkeordningen/2002-2012/kirke_stat_utvalg_98_02_delrapport_ekklesiologi.pdf
https://bokelskere.no/bok/kirke-naa-den-norske-kirke-som-evangelisk-luthersk-kirke/289685/
https://www.prest.no/bokomtale-folkekirke-na/
På overflaten forsøker (folke)kirken og dens teologer å tilpasse seg det moderne samfunn, mens den på samme tid tviholder på sitt offisielle, autoritative lære- og skriftgrunnlag (som den
ikke vil gjøre kjent for almenheten - eller for kirkens «folk»: de spebarnsdøpte medlemmer). Politiske partier driver informasjonskampanjer og deltar i offentlige debatter, for å gjøre kjent sitt samfunnssyn og sitt politiske
program. De fører argumenter og resonnementer vi kan forstå og respondere på. Kirkens biskoper og teologer gjemmer seg bak «Troens Kristus», Ånden, Skriften, Ordet og Evangeliet. Det er selvsagt umulig
å forholde seg nøkternt og saklig til slike svevende halvåndelige-metafysiske personer, begreper og størrelser i den offentlige debatt.
«Usemja og kranglinga dei kristne imellom
avslører betre enn noko anna meiningsløysa, sjølvmotseiingane og forgjengelegheten i kristen tro og lære. No er det på høg tid med eit nytt paradigme, ny visdom, ny bevissthet slik at vi kan avsløre narrespelet
i den meiningslause teologien dei kristne byggjer sin tru på. Når sjølve Sannheten, der ingenting kan leggast til, ingenting trekkast frå, blir sann for oss, kva fins då att å krangle om?»
http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/synspunkt/Hvis-ikke-kirka-ser-ut-som-Jesus-hva-i-himmelens-navn-holder-vi-da-på-med-620355
Mirakelpredikanten Jesus fra Nazareth, med sine doms- og straffetrusler, helbredelser, demonutdrivelser og dødeoppvekkelser tilhører mythos
– ikke logos (det samme gjelder for Paulus, som også gjenoppvekket døde). Jesu Kristi etterfølgere 2000 år senere – dagens «disipler» - har ikke mye intellektuell substans å bidra med. Ingen
ny Åpenbaring! Alt er allerede sagt! Ny-apologetisk litteratur har et svært smalt nedslagsfelt. Mengden av korrigerende bakgrunnsstoff og informasjon finner mange våkne, kunnskapshungrige lesere på Internett. Kunnskap, kritisk
tenkning og bevisstgjøring undergraver kirkens autoritet og troverdighet. Den som trer inn i kirkerommet en søndag formiddag må legge fra seg fornuften ved kirkedøren. Den hellige Ånd liker ikke fornuftens lys. Statslønnede
fagteologer innenfor Akademia (vitenskapelige ansatte) har sviktet totalt i sitt samfunnsoppdrag. De fortsetter å snakke og preke belærende til almenheten, som om vi skulle være umyndige voksne. Vi vet angivelig ikke vårt eget
beste. Det gjør bare kirkens geistlighet og teologer. Nemlig!
«Hensikten med en standardisert
og vitenskapelig forankret presteutdanning, er ganske enkelt at kirken skal kunne forkynne evangeliet troverdig inn i vår tid, verken mer eller mindre. Prestetjenestens hensikt er i luthersk sammenheng nettopp dette,
å legge til rette for tro på evangeliet».
(Førsteamanusensis ved Det teologiske fakultet, Vårt Land 8. juni 2018)
« - Samtidig hviler han i troen, kirken og liturgien», sier (preses) Byfuglien om nyutnevnte biskop i Tunsberg, Jan Otto Myrseth. Kirkerådsleder Raaum vektlegger biskopens
«erfaringsbredde» og hans «fascinerende trosreise». Han blir omtalt som en kontekstuell biskop. Ja, det finnes også kontekstuell teologi.
Når vi ikke begriper de kirkelige teologenes mysteriøse, teoretisk intrikate lærebygninger får vi høre at vi er «religiøse analfabeter». De som ikke kan ramse opp Fader Vår,
og ikke vet forskjellen på Skjærtorsdag og Langfredag (forstått som den «kristne kulturarv»), får høre at de mangler dannelse, historisk forankring, mening og retning for livet. Men det ser ut til at kirken selv har
mistet både grepet og kompasset.
I vår moderne, opplyste tid er vi ganske ferdig med kristendommens autoritære Jesus-dyrkelse (som Guddom eller Mester), og vi har helt andre problemstillinger å
hanskes med: intellektuelt, etisk og eksistensielt. I vår liberal-demokratiske, vitenskapelige og høyteknologiske tidsalder er utfordringene mange. Å komme trekkende med oldtidsprofeten Jesus i enhver sammenheng, som svaret på alle
spørsmål, er bare tåpelig. En slik form for kontekstualitet er misforstått. I stedet for å trekke Jesus ut av hans historiske kontekst, skulle man bestrebe seg på å bringe ham tilbake til den, dvs. plassere
ham i det oldtidens kulturmiljø han hørte hjemme. Jesus var ingen universalist.
Vi har andre behov og stiller andre spørsmål til dagens kirkeledere, biskoper og teologer. De kan
ikke lenger svare med gamle floskler og formularer. Vi har helt andre kilder, erfaringer og referanser. Det er få møtepunkter igjen. Det er interessant at flere tidliger (kristelige) debattatanter på Verdidebatt har hoppet til nettavisen
Resett. En av dem er Sverre Avnskog, som nedenfor oppstiller den velkjente dualisme mellom den onde, krigerske Muhammed og den milde, fredelige Jesus. Herskeren Muhammed mot tjeneren Jesus!
Avnskog vil ha oss til å tro at vår sivilisasjons fremtid er avhengig av at vi velger mellom disse to (på hver sin måte) autoritære, forvillede oldtidsprofeter.
https://resett.no/2018/06/10/er-europa-domt-til-a-tape-mot-den-muslimske-herskerkulturen-i-det-lange-lop/
HVOR ER DEN KRISTNE «GUD»? HVOR ER HANS RIKE, BOLIG OG DOMSTRONE?
Kirken er «Guds hus», sies det. Guden trenger
fysiske rammer. Hvor er Han mest hjemme – i det lutherske hus, det katolske eller ortodokse hus? Hvem er hans rettmessige forvaltere – lutherske biskoper, den katolske pave eller den ortodokse patriark? Hvem skal bli de første og
de siste inn i himmelriket? (Jesus forkynte helt klart et hierarki i sitt gudsrike).
Det er mye som «glipper» for geistligheten, teologer og apologeter. Dess mer pengekjær, populistisk
og byråkratisk Den norske kirke blir, dess mer hjemløs blir Den hellige Ånd. Han flykter til frimenighetene. I menigheten Livets Ord skal man helst bli «gjennomvåt» av Den hellige Ånd. Og med frikirkepastor
Peter Halldorf skal man «drikke dypt av Ånden». IMI-kirken i Stavanger har nettopp gjennomført sin årlige Godhetsuke, med Åndens hjelp (jfr. Aftenbladet og RA). Nyvalgt biskop i Tunsberg har visst også Åndens
nådegave. Han ber i tunger og forteller til avisen Dagen at han har bedt bønner på språk han ikke forsto (var det ingen som kunne tolke?). Troserfaringer, Åndens gjerninger, vektlegges sterkere også i den lutherske Oase-bevegelsen.
Lidenskapelig anlagte kristne vil ha sterke følelser og sterke opplevelser (de vil ikke ha dr.theol. Åste Dokkas upersonlige, profesjonelle kristendom, se innlegg på Verdidebatt «Tro uten fyrverkeri»).
Sterkere historier enn dødeoppvekkelservil neppe bli fortalt. De fleste mennesker gjør daglig gode gjerninger - uten Helligånden! Åndens og Troens
«frukter» må derfor være noe helt annet og spektakulært.
Men ennå har ikke Den hellige Ånd opplyst teologene tilstrekkelig om Jesu gjenkomst og Dommedag. Den informasjon
som skal ha avgjørende betydning for vårt etterliv (evig salighet eller evig straff), holdes altså tilbake? Hva kan den allkjærlige Gud Faders vilje og hensikt med slikt hemmelighetskremmeri være? Er det MAKTEN og ÆREN
Han slik demonstrerer? Kirkens «Gud» er identisk med den jødiske mannsperson Jesus fra Nazareth («Jesus Kristus»). Endetidspredikanten Jesu enkle, harde domsord i evangelieskriftene er følgelig Guds ord. «Slik
lyder Herrens ord», sier folkekirke-presten til sin menighet. Noen moderne teologer har fått moralske anfektelser ved helvetesforestillingen, men de både garderer seg og vrir seg unna ved formuleringen «fortapelsens mulighet».
Men det er ikke Jesu lære og forkynnelse i Den hellige skrift. Kanskje bør man omformulere litt: «slik lyder Kari Veitebergs ord», eller «slik lyder Marius Timman Mjaalands ord»…
Jeg anbefaler nedenfor noen bøker om helveteslæren – kirken og kristendommens morbide forestilling og svarteste skamplett - skrevet av teologiprofessorer/dr.theol.
(de kan sikkert leses på Nasjonalbibliotekets nettsider). Det er bøker som bare bekrefter den forstokkede mythos kristne teologer levde i på 1950-tallet - kort tid etter 2. verdenskrig! Liberalteologen Kristian
Schjelderups såkalte oppgjør var også halvhjertet.
(Som motgift man lese Andreas Edwien og Morten Grindal - og langt senere Ingemar Hedenius).
«Evig liv – evig død. Bidrag til debatt om frelse og fortapelse» (Lutherstiftelsen 1953)
«Bakenfor inferno. Oppgjør
med tradisjonelle forestillinger om helvete» (Sverre Aalen og Leiv Aalen, Lutherstiftelsen 1955)
«Helvetes-strategi» (P. G. Lindhardt, Cappelen 1959)
Den kristne «Gud» vandret på jorden i ca. 30 år, i mannsskikkelsen Jesus fra Nazareth. Nå er teologene kommet
i anfektelser om hans oppstandelse og himmelfart skal forstås fysisk, eller som en «troserfaring» hos de utvalgte disipler og tilhengere som han angivelig viste seg for. Vi får høre at sterk Tro, «sterke
historier» og sterke overbevisninger forandret verdenshistoriens retning. Nei, det var Kirkens dogmer og postulater ca. 300 år senere (kirkemøtet i Nicæa) som avgjorde Europas skjebnesvangre utvikling. Det var romerrikets keisere og
biskoper som skapte kirke-monsteret.
Også i dag er det kirkemøtene som vedtar justeringer i lære og liturgi (ved avstemning). Delegatene krangler fortsatt om «rett lære» og «rett
tro», men de er litt mer siviliserte enn oldtidens biskoper, som kunne gå fysisk til angrep på hverandre. På kirkemøtet i Nicæa (325) stod striden mellom arianerne og athanasianerne. Senere kom stridighetene mellom Augustin
og Pelagius, mellom østkirken og vestkirken, mellom Martin Luther og Erasmus av Rotterdam. I dag står striden mellom konservative og liberale, eller klassisk kristendom mot progressive kristendom. Kirkelig enhet har aldri eksistert. Sekterismen
kjennetegner kristendommen fra dens spede begynnelse (som i apostelbrevene). De forkynner en annen Jesus, sa Paulus om en konkurrerende gruppering.
Etter 2000 års internt fiendskap, kamper og kriger, med så
enorme menneskelige ofre at vi knapt kan fatte det, har den kristne «Gud» og hans maktkirke på jorden spilt totalt falitt. Med «Gud i skyen» er det kristne gudsbildet nær oppløsning. Den kirkelige mytologi har nådd
«bunnen», kan man kanskje si. Den kristne guden er etter sin romreise oppover i sfærene kanskje på vei nedover igjen. Har Han mistet retningen? Vi må regne med at «skyen» bare er et midlertidig oppholdsted. Kommer
Han lenger ned enn «skyen»?
Hvis «Gud er i skyen», hvor er han når skyen oppløser seg? Hvor i luftlaget gjemmer han seg da, den levende og handlende «Gud»?
Historiens Herre? Himlenes Konge? Verdens Frelser og Dommer? At Skaperen av himmel og jord må gjemme seg i en (bestemt) sky er mildt sagt underlig. Faderen gjemmer seg for sine skapninger? Som det er sagt annetsteds: en menneskelig far vil aldri gjemme
seg for sine barn.
Alle uvanlige natur- og værfenomen ble av oldtidsmenneskene forstått som gudenes manifestasjoner. Nå kan det jo være mange skyer over oss, men i Vårt Land er det
tale om «skyen» (bestemt form entall). Guden skjuler seg eller viser seg i en bestemt sky. Men det finnes mange skytyper. Er det formasjonen eller graden av tetthet som er avgjørende for at guden kan oppholde seg der? Er gudens sky kald
eller varm, høytliggende eller lavtliggende? Er den hvit eller mørk og truende? Varsler den uvær, torden og lyn (som i «Guds vrede»)?
«Jeg har begynt å lure på om det ikke er skyen som gir oss nøkkelen til å forstå både himmelfarten, himmelen – og pinsen… Tre av disiplene hadde faktisk opplevd dette en gang før. De
var blitt med Jesus opp på et fjell, og sett ham bli borte i en sky. Da hadde de også sett Moses der. Og med Moses får vi en nøkkel til å forstå dette med skyen. Moses dro jo gjennom ørkenen ledet av en skystøtte.
Skyen er altså et tegn på Guds nærvær. Men samtidig skjuler Gud seg i skyen. Skyen er også en dør mellom vår verden og den himmelske. Gjennom skyen gikk Jesus over i den himmelske
tilværelsen – og i skyen skal vi møte ham når han kommer tilbake og har himmelen med seg. Det som skiller oss fra himmelen, er dermed ikke geografi, men tid. Bibelen taler om en kommende tidsalder, der Guds nærvær
skal være uomtvistelig og ufrakommelig. Den kommer med Jesus – når han kommer i skyen».
Er det i inkarnasjonen, oppstandelsen
og himmelfarten Gud har manifestert sin vilje? Hvordan blir Guds vilje ellers identifisert og/eller observert der hvor den skjer? Er Guds vilje bare tilgjengelig (åpenbart) for «Troens øye» og «Troens ører»? I sitatet
ovenfor ser det ut til at det er den samme skyen Moses og Jesus snakker om. Det må da være en ganske enestående «sky»? Det må bli ganske folksomt (og spenningsfylt) i denne skyen, hvis den fungerer som «bolig»
eller «rike» for både den gammeltestamentlige Jahve (Moses, Noa og Abrahams gud) OG de tre personene i kirkens Treenighet? Også Herrens hærskare av engler holder vel til i den samme skyen? Ikke nok med det, milliarder av kristne
«skal møte Jesus i skyen». Med eller uten kropper?
Hvordan kan vi identifisere «skyen» som gudommenes skjulte, men levende nærvær? Vårt Lands kommentator, Erling
Rimehaug, skriver ovenfor at vi skal møte Jesus «i skyen» når han kommer tilbake og har himmelen med seg (noen skal «stige opp», mens andre skal bli tilbake). Det må vel bety at Menneskesønnen/Jesu
gjenkomst ikke kan skje i klarvær, under en skyfri himmel?Og hva i all verden betyr det å «ha himmelen med seg»? Er det himmelen i betydning det grenseløse universet – eller som et avgrenset, overjordisk
Rike? Slike og lignende absurde formuleringer viser at «skyen» er langt mer enn en metafor. Mytologien slår gjennom, dvs. himmelen (igjen: bestemt form entall) tenkt som et geografisk avgrenset sted «der oppe». Jesu himmelrike
og Guds rike tenkes også helt konkret, som et Rike med grenser - og en tronstol. De 12 disipler ble lovet hver sin domstrone (for å dømme hver av de 12 jødiske stammer).
Jesus varslet Menneskesønnens komme (han sier ikke: «jeg skal komme igjen»). Det handler om en mytologisk gjennomgangsskikkelse i de apokalyptiske skrifter – pseudepigrafene
– som sirkulerte på Jesu tid i visse sekteriske bevegelser.
I følge Matteus 24, 29:30 varsler Jesus kraftige kosmiske tegn
for endetidens scenario: «Så snart denne trengselstiden er over, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn
vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet».
Lukas 21, 25:26: «Det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenning bruser. Mennesker skal forgå
av redsel og gru for det som kommer over jorden. For himmelrommets krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet».
Hvor skal Menneskesønnen (Kirkens «Jesus Kristus») komme fra? Skal han komme med bulder og brak, eller som en tyv om natten? 1. Tessaloniker 5, 2:3: «For dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om
natten. Når de sier: Fred og ingen fare, da kommer plutselig undergangen over dem, brått som veer over en kvinne som skal føde. Og de skal ikke slippe unna».
Matteus 25, 31:35: «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal
han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles fremfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Da skal kongen
si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt».
Nøklene til himmelrikets port er ifølge katolsk tradisjon overlevert Romas biskop (pave), som apostelen Peters etterfølger.
«Vatikanstatens flagg består
av et gult og et hvitt felt. I det hvite feltet er apostelen Peters krysslagte nøkler, en gul og en sølvhvit, bundet sammen med en rød snor, og under en pavelig treraders krone med to flagrende bånd. Nøklene symboliserer nøklene
til himmelriket. Nøklene har sammenheng med Matteus-evangeliet 16:19, og disse ordene fra Jesus til Peter: «Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på
jorden, skal være løst i himmelen».
En tolkning av Vatikanstatens nøkler er at den venstre gullnøkkelen symboliserer makten i himmelriket, mens den høyre
sølvnøkkelen symboliserer makten på jorden».
Jeg siterer Det nye testamente/Den nye pakt:
«Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne: Jesus Kristus er Herre,
til Gud Faders ære!»
(Fil. 2:10f., Rom 14:11, Åp 5:13).
Ånder,
engler og demoner i Det nye testamente: den kristne kirkes bibel
I likhet med kirkens «juleevangelium», etterlater
ikke «påskeevangeliet» den minste tvil om hendelsenes «historisitet». Disse hendelser skal forstås bokstavlig. Det er opplagt at «evangelisten» Lukas vil ha sine mottakere, de hedninge-kristne
menighetene, til å tro at himmelfarten dreier seg om en ytre, observerbar hendelse. Det var jo vitner til stede! Disiplene er øyenvitner og Herrens engler er på plass for å stadfeste hendelsen.
Det er mange engler hos «historikeren» Lukas. Han er lojal mot Paulus, som selv hadde foretatt en «himmelreise» opp til den 3. etasje. Men om han var i eller utenfor legemet kunne ikke Paulus gjøre rede for.
«Lukas (fra romersk Lukanus eller Lukius, levde i det 1. århundre. Lukas (לוקא, gresk: Loukas) nevnes i Det nye testamente som lege og som Paulus' medarbeider og reiseledsager. I 2. Timoteusbrev nevnes Lukas
som den som er hos Paulus til det siste. I kirkelig tradisjon tillegges han forfatterskapet av Lukasevangeliet ('Evangeliet etter Lukas') og Apostlenes gjerninger. Kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea forteller at Lukas traff Paulus rundt år 50, og
ble med han på misjonsreisene». (kilde: Wikipedia)
Englemytologi og åndetro er del av Jesu (ny-testamentlige) verdensbilde og inngår derfor også i den kristne kirkes teologi (i
form av «Pneumatologi», «Angelologi» og «Demonologi»). Vi kan lese i professorale fagbøker at det eksisterer vesener og ånder med ulik stofflig kvalitet eller substans. Herren holder seg med en hærskare
av engler: et englehoff. I det ny-testamenlige «narrativet» (hos evangelieskriftenes Jesus) leser vi at en av de nærmeste engler ved Herrens trone, Menneskesønnen, fikk avgjørende betydning for Jesu selvforståelse.
Liberalteologien de siste par århundrer har gjort mange forsøk på å rasjonalisere bort den ny-testamentlige mytologi, bl.a. ved Bultmanns avmytologisering og den kerygmatiske Jesus. Det er
ikke bare håpløst, men historieløst og ansvarsløst. Ved dogmet om Jesu guddommelige og/eller etisk ufeilbarlige autoritet har den kristne kirkes teologer tvert om autorisert Jesu mytologiske
verdensbilde. Det er ikke så rart om teologer og kirkeledere er kommet i dyp forlegenhet.
Aase Marie Holmberg er en av
Marcus Borgs «disipler». Det må ryddes opp i Læren, sier de! Hun utfordrer (tilsynelatende) biskopenes læreautoritet i innlegget nedenfor på Verdidebatt (dessverre har hun ingen profil). Det rareste av alt, hun
nevner knapt kirkens guddommelige hovedperson: Jesus fra Nazareth. Er ikke Holmberg klar over at kirkens straffetrusler – VOLDSDUALISMEN - har opphav i Jesu lære, dvs. de evangelieskrifter hennes kirke har utvalgt, autorisert og overlevert som
«Herrens ord»?
Jesu helvetesforestillinger er dessverre ingen «misforståelse». Derfor kan ingen opprydning skje uten oppgjør
med Jesu guddommelige og overmenneskelige autoritet. I en kommentar skriver Holmberg følgende grusomme, avslørende ord (hun forlanger et oppgjør, som hun selv ikke er i stand til å foreta):
«Selv
tror jeg sammen med folkekirken vår at Jesus skal komme igjen å dømme levnede og døde. Kirken tror på fortapelsens mulighet som den mener primært vil si fravær fra Guds nærhet, men føyer til at det kun
er Gud som vet hva som vil skje på dommens dag».
Det himmelske «gjestebud» og brudgommens «bryllupsfest»
tiltaler oss ikke det minste. Vi avslår invitasjonen, slik jødene gjorde det på Jesu tid. Vi har langt viktigere ting fore. Helveteslæren må og skal ikke diskuteres – den fortjener intet annet enn avskyresolusjoner!
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11728568-biskopenes-ansvar-og-dilemma
«Biskopene har det overordnede ansvar for at forkynnelsen i kirkene er i overensstemmelse med Guds ord og lære. Jeg er ikke i tvil om at en del av innholdet
i to av trosartiklene må være en trosmessig belastning for svært mange kristne, ikke minst for kirkens prester og andre ansatte. Mange av dem unngår temaene i frykt for å bli misforstått.
Det er svært vanskelig å leve med et Gudsbilde som stenger døra for mennesker som gjerne vil være med på «bryllupsfesten», men som kanskje mangler noe på
å være rettroende (konferer lignelsen om de fem brudepikene som manglet olje på lampene sine og derfor ble stengt ute fra festen). Det å lukke døren for disse strider mot hva vi alle mener er riktig. Det
blir ikke lett å tro på en kjærlig Gud som er mindre barmhjertig enn oss selv».
«Hva vi alle mener er
riktig»? Kirken har da vel en helt annen oppfatning av hva som er riktig og sant enn «vi alle»? Det er Den nicænske og Den apostoliske bekjennelse et godt eksempel på. Kirkehistorien
viser også med brutal klarhet at kristelig «barmhjertighet» er noe ganske annet enn hva vi normalt forstår. Den kjærlige Gud er også hevnens Gud. Gudens forvaltere på jorden iverksatte hans vilje: dommen, straffen,
hevnen. Jesu gud er god mot de hellige utvalgte, men ond mot de ulydige og vantro.
Sammenstillingen frykt – kjærlighet er et av mange eksempler på slike umulige motsetningspar kristendommen er
full av, og som bryter denne religion og kirke ned innenfra.
Det er Jesus («Gud Sønn») som forteller den brutale lignelsen om brudepikene. Den er bare en av mange som anskueliggjør utsortering
av mennesker i to grupper: utenfor eller innenfor, frelsesverdig eller fordømt. Hvis Holmberg forkaster Jesu versjon har hun selvsagt også forkastet hans autoritet. Eller, han mente kanskje noe annet enn hva han har sagt? Det er veldig rart
at verken O. Johannessen, Njål Kristiansen, H. Jørgensen eller Geir Wigdel har tatt seg tid til å formulere et fornuftig og etisk holdbart svar på Holmbergs blogg. Hvis hun har funnet seg en «ny gud» og en «ny
kristendom» (som Marcus Borgs disipler: biskop Veiteberg, teologene Eidsvåg, Thelle og Moxnes?), må vi få klar beskjed om hun har kastet oldtidspredikanten, Jesus fra Nazareth, på
historiens skraphaug.
Er han ikke «Guds eksklusive Sønn» eller «Mesteren» likevel?
At Holmbergs innlegg og direkte utfordring
til Kirkens biskoper ikke er fremhevet som redaksjonens «Lesetips», forteller mye om Vårt Lands kirkelig-ideologiske føringer. Det er avslørende at ingen av de mange (ordinerte) teologer og biskoper som er registrert på
Verdidebatt, har uttalt seg på Holmbergs tråd. Har ikke Vårt Lands redaksjon invitert dem til å svare Holmberg? Er de helt i villrede? Også dr. theol og kommentator Åste Dokka forholder seg taus. Denne talende
taushet viser at biskoper og teologer (ennå) ikke er MODNE for et fundamentaloppgjør med den heslige voldsdualismen.
Det er interessant at Holmberg begrenser seg til kritikk av et par artikler i Augustana
(og bekjennelsesskriftet: Athanasianum). Dette gjør hun få år etter at evangelisk-luthersk lære (Augustana) ble grunnlovsfestet praktisk talt uten offentlig debatt OG året
etter at Martin Luther ble feiret i hele den luthersk-protestantiske verden. Luthers forvillede og angstridde djeveltro og helvetesforestillinger kommer til uttrykk i mange av hans skrifter. Det handler selvsagt
ikke bare om to isolerte artikler i Augustana, men om Luthers (følgelig også om DnKs) verdensbilde/gudsbilde og menneskesyn.
Innenfor det enorme teologiske byggverket henger alt nøye sammen,
som i såkalt «Systematisk teologi». Dersom ett element løsner, skjelver hele bygningen. Dette er situasjonen for krisekirken og kriseteologien i dag. Vårt Land/Verdidebatt er et barometer på den dype krisetilstand kirke-kristendommen
befinner seg i. Verken skribentene Aase Marie Holmberg eller Sofie Braut, fra hver sin skanse og fraksjon, gir noen oppklaring. Tvert om, som lydige og lojale Kristus-dyrkere bidrar de bare til større tilsløring. Det gjør
også de mannlige skribenter Tor Berger Jørgensen (biskop emeritus), Marius Timman Mjaalnd (teologiprofessor) og Thor Ivar Hornnes (menighetsleder).
JORDKROPPER,
HIMMELKROPPER/OPPSTANDELSESKROPPER OG ENGLEKROPPER
«For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler.
Når basunen lyder, skal han sende ut sine engler, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelens ene ende til den andre». (Matt.
16:27 og 24:31)
«For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet».
(Ef. 6:12)
«…han [Jesus Kristus] som fór opp til himmelen og nå sitter ved Guds høyre hånd,
etter at engler, myndigheter og makter er ham underlagt». (1. Peter 3:22)
«Og i mitt syn hørte jeg koret av de mange engler som stod omkring tronen og de fire
vesener og de eldste. Det var titusener på titusener, tusener på tusener av dem». (Åpenbaringen 5:11)
Ikke bare engler, men også onde ånder/demoner trafikkerte luftrommet i Jesu levetid. De hadde navn og stemmer, og de kunne ta bolig i menneskers kropp. Jesus kommuniserer med dem. Jesus møtte selveste sjefsdemonen
i ørkenen. I evangelieskriftene driver han «sykdomsdemoner» ut av syke og plagede mennesker. Jesus visste ikke bedre. Det gjorde ikke Paulus, Luther eller dagens pinsekarismatikere og Oase-predikanter. Verken som menneske eller «mester»
hadde Jesus kunnskap om medisinske, naturvitenskapelige og psykologiske årsaksforhold. Men som «sann Gud og sant menneske» kunne vi ha forventet atskillig mer av en allmektig og allvitende gud eller gudssønn. Slik kunnskap
hadde heller ikke legen og «evangelisten» Lukas. Paulus instruerer menighetene «å prøve åndene». Det var jo så mange slags ånder, og man trengte ekspertise for å skille dem fra hverandre.
Kirken har fanget en av dem i sine læreskrifter: Den hellige Ånd.
(Romerkirken/pavekirken, 2000 år senere, er ikke bedre informert og mer opplyst enn at den utdanner exorcister
/demonutdrivere).
Lukas har bare annenhånds rykter å meddele. Som gudens sendebud kan ikke englers vitneprov betviles. Englene lar seg se og høre, i følge Lukas. Men hva slags
vesener er englene? Har de ikke både kjønn og maskuline navn, bevissthet og vilje? På samme tid er de angivelig utstyrt med en slags eterisk eller åndelig kropp, som ikke kjenner fysiske begrensninger. Engelen Gabriel
(Guds ånd?) viste seg også å være avledyktig da han besvangret jomfru Maria. Dette forkynner kirken og dens presteskap i bokstavlig/fundamentalistisk mening hvert eneste år, som i Marias bebudelsesdag/budskapsdag (en
sentral tekst og hendelse i kirkeårets liturgiske kalender).
At guder (og engler) besvangrer jordiske kvinner er ellers et kjent motiv i mytologiens verden. Uvanlige menn måtte ha uvanlig opphav.
Det gjelder også for det legendariske stoffet hos den greske lege og Paulus-elev: «evangelisten Lukas». Legender ble spunnet omkring store menn og «unntaksmennesker» (som heroene i gresk mytologi). Også Buddha, Moses og
Muhammed har fått mange mirakuløse legender knyttet til seg. For ikke å glemme Romerkirkens helgenbiografier, og i vårt Lutherland: den årlig feirede Olav den hellige og de «underfulle» hendelser
knyttet til denne krigerkongens død på Stiklestad. Legenden forteller at hår og skjegg fortsatte å gro og neglene vokste ut etter hans død.
Den kristne kirke har ingen jordiske levninger etter Jesus, bare «den tomme grav». «Ettersom kirken lærer at han steg opp til himmelen med legeme og sjel, kan det ikke finnes kroppslige levninger».
Noen «relikvier» har kirken likevel skaffet seg, som dråper av Jesu blod, biter av Jesu kors OG Jesu forhud – men mest kjent og omdiskutert i vår tid: likkledet i Torino.
Teologen
Reidar Astås sier det slik (2011): «Relikviene konkretiserte og styrket sentrale trekk i kirkens trosgrunnlag hos folk, slik virket de samlende. De var nok maktmidler for kirken, men ble også benyttet til å sikre
kongsmakt og herskertradisjon. Kristus-relikviene gav viktige insitament til fred og gjensidighet mellom kirke og konge».
Jeg siterer nedenfor norsk
Wikipedia («Relikvie»). Se gjerne tilsvarende artikkel på Store norske leksikon («Relikvier»), for her er artikkelforfattere og fagkonsulenter nevnt ved navn og tittel.
«Margaret
M. Mitchell skriver at selv om Evsebios forteller (Historia ecclesiastica III 5.3) at de tidligkristne forlot Jerusalem til fordel for Pella rett før Jerusalem var offer for den endelige beleiringen, så må vi godta at ingen kristne
førstehåndsgjenstander fra den tidlige jerusalemkirken har nådd oss. Joe Nickell skriver at «som undersøkelse etter undersøkelse har vist, så eksisterer ikke én eneste troverdig autentisert relikvie
av Jesus».
På tross av dette har det opp gjennom kristendommens historie blitt hevdet en rekke relikvier tilskrevet Jesus, selv de har blitt betvilt. 1500-tallets katolske teolog Erasmus skrev
sarkastisk om spredningen av relikvier og om antallet bygninger som kunne oppføres fra trevirket som er hevdet å være fra korset brukt i korsfestelsen. Tilsvarende, samtidig som eksperter er uenige om Jesus ble korsfestet med tre eller fire
nagler, så tilbes minst tretti hellige nagler som relikvier på tvers av Europa.
Visse relikvier, som de angivelige restene av Tornekransen, mottar kun et beskjedent antall besøkende,
mens likkledet i Torino har mottatt millioner, inkludert pavene Johannes Paul II og Benedikt XVI».
Under sitt 40 dagers opphold på jorden, mellom
Oppstandelsen og Himmelfarten, har Jesus noen av englenes egenskaper. Han kunne gjøre seg usynlig og synlig (men synlig bare for sine utvalgte disipler, skjønt han ble ikke umiddelbart gjenkjent. Maria M. forvekslet Jesus med gartneren).
I motsetning til engler hadde Jesus fortsatt behov for mat. Engler spiser ikke fisk, så vidt jeg har forstått.
Jesus var altså ikke helt frigjort fra sine materielle behov: «jordlegemet».
Først etter at Jesus fra Nazareth «steg opp» til himmelen, er han som «Kristus» og «Gud» over alt - men fortsatt LEVENDE! Dette er offisiell kirkelig lære. Ettersom
han ikke beskrives som ren ånd, må Han vel som et levende vesen ha en skikkelse?
Han blir møtt, sett og hørt av de «troende» (med «troens øye»
og «troens ører»?), og særlig av kvinner. Som de fem våkende brudepiker i Jesu lignelse, venter de på forening med brudgommen.
«Søster Mary har ikke gitt sitt ja til noen annen mann enn Jesus Kristus».
http://www.dagen.no/Inspirasjon/klosterliv/%E2%80%93-Jeg-har-hatt-et-godt-liv-608227
http://www.dagen.no/Inspirasjon/livets-ord/%E2%80%93-Jesus-gikk-rundt-i-leiligheten-min-618498
https://www.vl.no/meninger/hun-motte-jesus-1.348771
Dr.theol. Eivor Oftestad skrev forskjønnende om Den katolske kirkes «mest bereiste lik» i Klassekampens ukentlige religionsspalte 1. mars. Det handler om den hellige Therese av
Lisieux.
«Hun har vært død i 120 år og rakk et kort liv som nonne før hun døde av tuberkulose, bare 24 år
gammel i 1897. De siste 20 årene har hun vært på turné, en slags Magical Mystery Tour i 60 forskjellige land. Etter å ha levd nesten hele livet i stille fromhet i Lisieux i Normandie ble hun verdens mest bereiste
lik. For tiden er hun er en av de største helgener i den verdensvide katolske kirken fordi hun, ifølge de troende, viste en ny vei til Gud. Der kisten hennes stilles ut, møter tusener av mennesker opp for å ære henne og be……
Som 15-åring trådte hun inn i den strenge ordenen Karmel, hvor hun ble i bønn og isolasjon til hun døde ni år senere…..Ettersom hun ikke
greide å prestere selv, satset hun heller på å bli som et barn avhengig av Gud. Dette kalles ‘Thereses lille vei’ og er en slags demokratisering av hellighetsidealet. For i følge denne veien kan alle bli helgener.
Etter Therese finnes det ingen god grunn for ikke å forsøke å bli hellig…..
Therese representerer et kvinneideal vi forsøker å kvitte oss med, den rene jomfruen,
stille og lydig, som vendte lidelse til det gode. Som religiøst fenomen kan hennes turné ikke brukes til å frigjøre hverken kvinner eller homofile. Det Therese derimot kan brukes til, er å innse at det finnes
andre idealer og andre forståelser av virkeligheten, ikke bare i fortiden, men her og nå, midt iblant oss.
Man trenger ikke tro på det for å finne det interessant. Selv
levde Therese et kort liv uten begivenheter. Ut fra vår tids målestokk var det alt annet enn tilfredsstillende. Kanskje kan det få oss til å reflektere over de sanne dybdene i livet»
http://kall.katolsk.no/?p=334
Jeg tror ikke et isolert, innestengt og begivenhetsløst liv i bønn kvalifiserer til mer «hellighet» enn noen annen utadrettet livsform. Jeg tror heller ikke den stakkars Thereses skjebne får oss til å «reflektere
over de sanne dybdene i livet».
Ut fra vår tids målestokk er kanskje ikke dr. theol. Eivor Oftestad den rette informant eller talsperson på kvinners vegne. Men hvorfor har hun ikke
selv valgt klosterlivet: å bli hellig? På Verdidebatts profil er hun en 2 år gammel forsker og kirkehistoriker. Som (katolsk) skribent i de kristelige publikasjoner Minerva, Vårt Land og Klassekampen er det tydeligvis åpning
for spredning av denne type reaksjonære, usunne og livsfornektende kvinneideal. Det er katolske og «kristne verdier», må vite: forsakelse, kyskhet og lydighet. Etter at kvinner har kjempet seg ut av alle tvangstrøyene, skal de
lokkes tilbake?
Hvor befinner den hellige Therese seg nå? Har hun helgenkropp eller englekropp? Er hun forenet med brudgommen, som «Kristi brud»? Oppholder de katolske helgener seg i egne avdelinger
av himmelriket? Finnes en kvinneavdeling – som kvinneklosteret på jorden? Hvilken status har de, eller hvilken nærhet til Gud Faders tronstol?
-------------------------
Den halvåndelige, engleaktige Kristus-skikkelsen er ifølge kirkens dogmer identisk med den jødiske mannspersonen: Jesus fra Nazareth (jfr. betegnelsen
«Jesus Kristus»). Men den personen vi møter i evangelieskriftene er uten tvil et alminnelig menneske, intet annet. En død person etterlater seg bare sin døde kropp, som raskt går i oppløsning. Hvor ble
det av «jordkroppen» til den historiske Jesus fra Nazareth? Eller, hvordan ble Jesus «transfigurert» til guddom og/eller et halvt legemsløst vesen?
Gudemennesket
og gudssønnen Jesus er FØDT, mens englene sies å være SKAPT. De kan ikke dø, og kirkens «Jesus» døde nok bare tilsynelatende. Hvor har den fødte gudssønn og menneskegud, Jesus fra Nazareth,
oppholdt seg i 2000 år?
De Kristus-troende skal etter sin gjenoppstandelse bli Kristus-lik, eller englelik, i følge Lukas.
Guds rike/Himmelriket er allerede befolket av udødelige engler. Menneskebarn kan sikre seg borgerskap i Riket allerede i dette liv. Ved sakramentene dåp og nattverd blir de gjenfødt til udødelighet (evig liv).
Blant oss ufullkomne menneskebarn på jorden, vandrer altså en slags «rase» av hellige, rene og udødelige mennesker.
«Grunnen til at vi tar på oss hvite klær i kirken er for å vise at vi er helt rene og uten synd, fordi Jesus har kommet til verden og dødd for oss. Vi har på hvite
klær for å hedre Jesus, litt som engler. Vi blir alle engler når vi dør».
(Kvinne i Den eritreisk-ortodokse kirke i Fredrikstad, Vårt Land 9. juni)
Igjen: ved å drikke Jesu (Kristi) blod får de kristne del i hans oppstandelse/udødelighet allerede i dette liv. Vi andre dødelige har bare en simpel «jordkropp». Vi er fanget
i den onde, mørke materie. Uten en kristelig, forfinet sjel eller ånd (i betydning: oppstanden, gjenfødt eller udødelig), blir vår skjebne i etterlivet enten utslettelse eller
en pinefull eksistensform sammen med de onde djevlene.
-------------------
12.06.2018
G. Ullestad